Mamma, se den søte valpen i vinduet.

”Mamma, jeg er så glad for at du er så impulsiv” sier min yngste samtidig som hun klemmer meg så jeg nesten mister pusten. Jo, det stemmer det, jeg er nok ganske impulsiv. Og kombinert med et glass rødvin så forsterkes denne egenskapen reelt. Dyrt har det blitt med årene også……

Men hva skal man gjøre når han sitter der, i vinduet, med store bedende øyne. Fornuften har tatt ferie. Glemt er ”jeg skal aldri ha hund igjen”, glemt er også at både gemalen og jeg er allergiske. Jeg ser bare en liten vrengt polvott, store brunsvarte bedende øyne og stjernene i øynene til min yngste datter, samtidig som hun sier ”Jeg lover å gå ut med ham hver eneste dag”.

Den eneste som hadde vage, men likevel bestemte innvendinger, var min mann. Rødvin, ”windowshopping” og kreditkort er ikke den helt optimale kombinasjonen når man går til anskaffelse av en hund, syntes han. Min mann er klok. ”Jeg lover….” varte ikke lenge og jeg er stadig ute og reiser. Min mann har fått et stort ansvar, han så at det kom.

Men vi har blitt stolte eiere av en liten, søt, morsom og lærevillig valp. Selv bestemor og eldstemann har lagt sin elsk på ham. Og takk og lov for ”Shih-Tzu for dummies”. Uten den hadde vi nok fremdeles kalt rasen for Sushi. Av alle mine impulsive handlinger tror jeg dette er den jeg er mest glad for, selv om jeg synes tatoveringen min er fin også.

Nå skal Zorro ta meg med på kveldens siste luftetur, og så er helgen over.

Den "perfekte" mors bekjennelse....

Søndag morgen, solen skinner, fremdeles kaldt i New York. Er akkurat ferdig med å rydde opp i CD samlingen etter festligheter forrige helg (den festen blir en egen story). Finner noe jeg har lett etter i nesten 4 år, CD’en med private brev og bilder fra 2004 som jeg trodde hadde gått tapt. Overlykkelig når jeg finner bildene fra feriene i Frankrike, Italia og Kroatia. Får tårer i øynene når jeg går igjennom det flotte skolearbeid barna gjorde i 5 og 8 klasse. Lurer litt på hvorfor jeg har begynt å jobbe i staten når jeg ser kopi av bonusutbetalingene fra tidligere arbeidsgivere. Og flirer når jeg leser julebrevet til familie og venner fra 2004, husker det som det var i går.

Den “perfekte” mors bekjennelse (En annerledes julehistorie)

Bråvåkner, det er lørdag morgen. Strekker meg etter mobilen for å sjekke hva klokken er, den er 09.00. For sikkerhet skyld har jeg satt den på lydløs, det hender at feststemte venner ringer for å fortelle hvor fantastisk morsomt de har det sene nattetimer. Er fremdeles litt “døgnvill” etter et par dagers jobb i Oslo inklusive julebord. En gnagende følelse i magen forteller meg at det er noe jeg har glemt. Hva kan det være? Jobb? Nei det er ikke det, drar ikke til London før i morgen? Håndballtrening? Nei, vi har flyttet treningen til fredager. Eller er det match i dag? Ja det er det. Nei forresten, spretter opp, henter PC’en og kobler meg opp på nettet. JULEMARKED står det i stor skrift på en av mailen fra klasseforeldrene i 5B og 8C. Mailen inneholder følgende instrukser:

Hver elev (baker med foreldres hjelp, ett av følgende alternativ):
1 bolledeig (f.eks. se baksiden på melpakken, 48 st)
1 deig lussekatter
4 formkaker
4 sjokoladekaker
Små julekaker
Eget alternativ

Pakk i plastposer (dekorer gjerne med rødt julebånd eller lignende):
5 store boller i hver pose (alternativt flere mindre) eller 1 formkake i hver eller 1 sjokolade kake i hver eller en passe stor pose med små julekaker.
Pris 20 kroner pr. pose
Og husk, oppmøte klokken ti.

Og for denne familien, gjelder dette ganger to.

Vekker en etter en, tre til sammen. Tenåringen trenger et glass kaldt vann i hodet for å det hele tatt våkne. Ingen frokost, rett i bilen. Klokken 09.50 slenger jeg barna av ved julemarkedet, de eldste får ta hand om den minste, selv løper jeg til bakeren. ”1 kg. småkaker takk”. Sum: 110 kroner. Løper videre til Vivo. Kjøper stekeposer (fungerer utmerket som folie innpakning), røde pakke bånd, stjerne og nisse klistremerker, 2 formkaker og 2 sjokolade kaker. Sum: 363 kroner.

Setter meg i bilen som blir min midlertidige arbeidsplass og setter i gang det kreative arbeidet. Pakker ut kaker fra originalpakken, putter dem inn i stekefolien, klistrer på gullstjerner og nissegubber og avslutter verket med en flott sløyfe av rødt julebånd. Fortsetter prosedyren med kiloen av småkaker. Klokken er 10.15, løper av gårde til torget hvor julemarkedet er, ganske stolt over de fantasifulle kreasjonene. Kakeposene utmerker seg på salgsbordet. Det viskes ”hvordan får hun det til, stadig på reisende fot, aldri hjemme verken hun eller mannen, de stakkars barna har nok gjort det selv…..!?”
Stolt ser jeg de ti julefine pakkene på barnas bord bli solgt FØRST. Jeg har klart det i år igjen, koste hva det koste vil. Klassene er fornøyde, de ti pakkene gir en omsetning på totalt 200 kroner. At jeg selv har lagt ut 473 kroner bryr jeg meg mindre om. Jeg har fremdeles hederen i behold.

God jul!

Har det egentlig skjedd noen endring fra 2004, bortsett fra at julekakene i de fint pyntede posene er byttet ut med doughnuts fra Donkin'? Egentlig ikke, jeg strever fortsatt med å være den "perfekte" mor.

Nå skal jeg lufte hunden.

Kaldt i New York og hull i hjertet

Kaldt som tusan. 10 minus grader. Stille i huset. Alene for første gang på det jeg kan huske. Tid til å reflektere alt som har skjedd siste uke. 3 dager i DC, med ministerbesøk, møter, mottagelser hos vår strålende ambassadør, Et Dukkehjem på 30 minutter og state of the union address, Obama er magisk. Grete Faremo er en kvinne å se opp til, og Trond Giske har talegaven i orden, men han burde smile mer, han er kjekkere da. Men det beste med Washington er all latteren og de vennskaplige kranglene med Karin, når hun ikke øver på luftblokkfløyten sin.

Og så kom den forferdelige samtalen fra Jarl. Vår alles herlige, omtenksomme, varme, sprudlende Frode omkom i en tragisk helikopterulykke. Ufattelig, ubeskrivelig, tårer. Det er bare 4 måneder siden vi hadde minnegudstjeneste for Christine. Hun var ombord på Air France flyet fra Rio. Vi bestemte da, i september, at sørgeperioden var over. Vi skulle tenke på henne med et smil om munnen, ikke tårer i øynene. Nå ligger sorgen tungt over oss igjen. To livsglade sjeler, brutalt tatt vekk fra oss. Har vært veldig sint på Gud denne uken.

Fremdeles bare morgen, ser fram i mot enda en strålende dag i New York, New York. Selv om det er kaldt og det er gjennomtrekk i hjertet mitt . Vi hører sammen, New York og jeg.