Worried....

about all my friends in NY. Promise to stay safe.

Er det sånn man viser omsorg i Vågå?

50 åring Skyper følgende melding til en 14 åring:

"Jeg sitter her naken, jeg."
"Jeg orker ikke å se på deg, og vite at jeg ikke får ta på deg"
"Vil du flytte inn hos meg?"
"Pass på deg selv i hele dag, og om det kommer en frier må du si at du er opptatt."
"Må nok kose først, så får vi se om det blir tid til maling." (Fra hytteturen når de skulle male hytta) ‎

Også forsøker man (voksne vitner; familie og venner av 50 åringen) å bortforklare det med at det har med dialekt og sjargong å gjøre........ Blir så sinna at jeg har lyst til å skrike høyt

Trøtt på 10.000 meters høyde

Etter år med reising mellom New York og Oslo har jeg lagt til meg mine vaner på flyet. Liksom funnet min måte å takle jetlag og ikke minst være pigg og rask når jeg ankommer den ene eller andre byen.

Spesielt viktig var det for meg denne gangen – holde rutinen – da jeg skulle rett fra flyplassen til et viktig møte. 

Flyet var nesten to timer forsinket, så jeg valgte å sette i gang prosedyren allerede før vi tok av.  Av med sko og på med gode sokker som Ellen har strikket, en flaske vann, en sovepille, inn med ørepropper og på med øynebindet  Det skal også nevnes at jeg la det lille rød teppe som vi fikk utdelt på fanget – noe jeg ikke burde ha gjort.   Etter en time, langt inne i Ole Lukkøye land vekkes jeg brutalt av en flyvertinne.  Det tar litt tid før jeg skjønner at jeg ikke drømmer, så må jeg summe meg og få av øynebindet og ikke minst pirke ut øreproppen for å høre hva hun sa.  Hun ba meg legge det lille røde teppet i stolen foran meg……..

Heldigvis har jeg et godt sove hjerte  samme prosedyre, dog ikke flere sovepiller - la denne gangen det lille røde teppet over hodet (vi var i luften så da fikk jeg lov) og sovnet raskt igjen. 

Så skjer det igjen.  2 ganger. De lurer på om jeg vil ha middag, også lurer de på om jeg vil ha frokost.

Mulig det er meg det er noe galt med. 

Men….kunne ikke flyvertinnen tatt det lille røde teppet og lett puttet det i stolen foran.  Det hadde trolig tatt mindre enn halvparten av tiden enn det tok for å vekke meg.  

Hva fikk dem til å tro at jeg ville ha middag eller frokost? Der jeg satt med øynebind  propper i ørene og teppe over hodet.  Behøver jo ikke være flyvertinne for å forstå at det faktisk ser ut som at den personen ønsker å sove.

Husker ikke hvilke flyselskap, men opplevde en gang på business klasse at vi fikk et lite skilt hvor det stod noe sånt som «Ikke forstyrr» som vi kunne sette på flysetet.  Kan man ikke få det på turistklasse også, eller er det en del av prisen man må betale når du ikke har råd til å sitte foran – at man blir litt sånn små-offer for fly personalets irritasjon at de også må jobbe der bak.  Orket ikke klage, var for trøtt og møtet mitt gikk greit.  Men neste gang sier jeg i fra, det er altfor mange sure irettesettende kabinpersonale som faktisk glemmer hva som er jobben deres – service.   

Driver vi med aldersdiskriminering i Norge?

Hva feiler det Norge - du er for gammel til å få behandling?

For en del år siden hospitert jeg på kirurgisk avdeling i Skøvde i Sverige. En av operasjonene jeg fikk være med på var en over 90 år gammel kvinne som hadde en større tarmoperasjon. Jeg glemmer aldri kirurgens kommentar "Her er ingen for gammel til å bli operert så lenge vi vet at operasjonen gir pasienten bedre livskvalitet - enten de har 2 måneder eller 20 år igjen å leve".

Driver vi med aldersdiskriminering her i Norge?
http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/Ddssyk-67-ring-fjernet-fra-lungek-6713188.html

Hørt på hotellet....

Vi er fremdeles en byggeplass, flere hus skal opp i løpet av året og med det garasjeplass for både boende og gjester. Men noen plasser har vi, inne i fjellet i den gamle sølvgruven. Der hender det at vi har noen utfordringer med de elektroniske nøklene – som bare slutter å funke. Parkeringsselskapet som er ansvarlig er kjappe med å sette bøter, men trege med å komme når vi trenger hjelp- noe som kan resulterer i at gjester får bilene sine stengt inne.

Det skjedde selvfølgelig – en bil innelåst og ingen mulighet til å komme inn i parkeringshuset. Eier av bilen beroliger vår resepsjonist at det var ikke noe akutt problem, bilen kan stå i de to dagene han skulle tilbringe på hotellet. Hvorpå hun spontant utbryter ”Jeg tror ikke vi får deg ut i løpet av 2 dager heller– parkeringsselskapet er så vanskelig å få tak”.

Men han kom ut, til slutt.

Det har gått nesten 5 måneder siden jeg dro fra New York. Har fremdeles litt sorg, men den går vel aldri over har man en gang forelsket seg i byen. Men så mye tid til å sørge og lengte har jeg ikke, for her i Oslo skjer det vanvittig mye spennende saker. For ikke å snakke om hvor mange spennende mennesker det er – flinke, innovative, åpne og inkluderende.
Og jeg er heldig, tror jeg har truffet dem alle sammen.....

Jeg har fått være med på en spennende hotell åpning av Norges kuleste hotell (synes jeg da), fått en gjeng med varme, profesjonelle og dedikerte kollegaer. Opplevd Oslos yrende kulturliv med vernissager, konserter og danseoppvisninger. Og det beste av alt jeg har barna mine nære, jeg kan spise søndagsmiddag med mamma og broren min stikker innom – det er det 17 år siden sist han kunne gjøre. Så kan det egentlig bli bedre? Oslo har blitt en yrende og urban storby, som har masse å by på. Like (nesten) mye som NY, bare man leter litt.

Dette gjør meg irritert.....og kanskje litt sint

Det som irriterer meg mest i verden er mennesker som skal fortelle hva man skal gjøre og hvordan det skal gjøres, når de ikke leverer det de skal selv.