Kaldt i New York og hull i hjertet

Kaldt som tusan. 10 minus grader. Stille i huset. Alene for første gang på det jeg kan huske. Tid til å reflektere alt som har skjedd siste uke. 3 dager i DC, med ministerbesøk, møter, mottagelser hos vår strålende ambassadør, Et Dukkehjem på 30 minutter og state of the union address, Obama er magisk. Grete Faremo er en kvinne å se opp til, og Trond Giske har talegaven i orden, men han burde smile mer, han er kjekkere da. Men det beste med Washington er all latteren og de vennskaplige kranglene med Karin, når hun ikke øver på luftblokkfløyten sin.

Og så kom den forferdelige samtalen fra Jarl. Vår alles herlige, omtenksomme, varme, sprudlende Frode omkom i en tragisk helikopterulykke. Ufattelig, ubeskrivelig, tårer. Det er bare 4 måneder siden vi hadde minnegudstjeneste for Christine. Hun var ombord på Air France flyet fra Rio. Vi bestemte da, i september, at sørgeperioden var over. Vi skulle tenke på henne med et smil om munnen, ikke tårer i øynene. Nå ligger sorgen tungt over oss igjen. To livsglade sjeler, brutalt tatt vekk fra oss. Har vært veldig sint på Gud denne uken.

Fremdeles bare morgen, ser fram i mot enda en strålende dag i New York, New York. Selv om det er kaldt og det er gjennomtrekk i hjertet mitt . Vi hører sammen, New York og jeg.