My American dad - Frank

It was in July 25 years ago, I remember it as it was yesterday, I think it was about 2 am in the morning when I stepped out of the bus that took me from JFK airport to the very south of New Jersey. Outside Marian and Frank were waiting for me, my new American parents. I was so exited about spending a full year with them and the rest of the family at the Jersey shores.

All the other exchange students were a bit shy and greeted their new families with a handshake, Marian, Frank and I threw us in each others arms like I was a long lost daughter coming home. The whole year was like that, I was a part of the family from the very first minute . I was home.

The love for my new American family and US grew every day during my year, and I was determined that one day I was coming back And I did. It was easy to move to New York, part of my family was here. I being a part of the Getzke family didn’t end because I went back to Norway; it just grew larger when I came back to Northfield bringing Odd Roar and the children.

Frank and I had a very special relationship; he knew when I was sad. And he knew what made me happy. Raspberry and cream Dunkin’ donuts and bowling. And a strawberry daiquiri.

When Marian had her art classes, once a week, Frank took me out for dinner. Always at the Library. There we had our weekly father – daughter talk.
When I got my first boyfriend he checked with the local police if he was a good guy, he wasn’t. And Frank was a strict father so that was the end of that dude.
But mostly he was a good, warm and caring father, and he always introduced me as his Norwegian daughter. I loved that.

I knew Frank was ill, I knew he had to go through surgery but I also knew he was going to be alright. I was wrong. When the text message came from Tom and Eleanor, I knew, he had left us.

Frank lost his love of his life, Marian, a year a go. That broke his heart. Today our hearts are broken; we have lost our Frank, way too early.

I hope I told you how much I love you and Marian and how grateful I am that you opened the doors and your hearts for me and made me a part of the family. That has truly changed my life. I will miss you Frank, but I also know that you have peace now, being together with your wonderful Marian.

My heart has lost a piece.

Jeg kan jo alltids snakke om været....

Det er mye vær her i USA. Ekstremt vær. Og selveste borgermesteren går ut med advarsler på TV når det snør mer enn 20 cm. Vi nordmenn flirer litt av dette, og forsøker forestille oss ordfører Fabian Stang på trappen av rådhuset gjøre det samme. Det går ikke.

Men det er faktisk ikke noe å le av. Det er alvorlig, og til tider ganske farlig. Det er nemlig ikke fine, lette snøfnugg som legger seg som fløyel på bakken. Det er våt, isete, slushpuppy som veier tonnevis. Trær brekker, hus kollapser, strømmen forsvinner og biler sitter bom fast i den kompakte snøen.

I helgen hadde vi en av de verste stormene i manns minne, her på østkysten. Mennesker har blitt drept av fallende trær, flere av kollegaene mine har vært uten strøm i dagevis, en våknet på morgenen og fant soveromsvinduet ute i hagen. Skoler har vært stengt i flere perioder, først pga snøfall så pga strømstans. På Manhattan merket vi ingen ting, eller jo, jeg hørte to tordenbrak søndag morgen.

Og i dag er det sommer. Solen skinner, fuglene kvitrer og plutselig ble det grønt på trærne. New Yorks innbyggere går rundt på gatene med store glade smil og med jakken over skulderen, noen med grønne bowlerhatter og malte ansikt. Det er St. Patricks day i dag. Selv har jeg hatt vinduene på vidt gap i hele dag, og nyter akkurat nå en lett sommerbris som har forvillet seg inn i huset. Klokka er 19.30 og det er 16.4 C ute.

Blir spennende å se hva morgendagens vær har i by på.

Nå skal jeg ut med Zorro og nyte den fine sommernatten.

Hva vet vi egentlig?

En klok journalist i Aftenposten sa en gang. ”Alt som sies om USA er sant”. Og det stemmer nok. Her finner du det verste av det verste, og det best av det beste. Å gi et skikkelig sannhetsbilde av USA er ikke lett. Vi nordmenn tror vi vet mye om dette store og fragmenterte landet, men gjør vi egentlig det? Hvilken sannhet får vi servert i nyhetskanalene? Er Obama en handlingskraftig, eller svak president. Svaret kommer helt an på om du ser på FOX eller MSNBC.

Jeg var på et spennende seminar i forbindelse med kvinnedagen. Flere sterke kvinner fra næringslivet satt i panelet. Og temaet for diskusjonen var, ”Should equality be mandated”. Med tanke på hvor vellykket dette har vært i Norge, skulle man tro at svaret var enkelt. Men svaret var ganske klokkeklart, NEI. Jeg ble forbauset over at disse sterke kvinnene som har kjempet for likestilling i årevis faktisk sa nei. Den samme undringen har jeg hatt overfor alle amerikanere som ikke vil ha helsereform, hvordan er det mulig å si nei til et bedre helsesystem.

For å forstå dette, må man også forstå den amerikanske kulturen. En ny kultur, et nytt samfunn, som kun har eksistert i et par hundre år. Amerikanere er selvstendige, de er vant til å klare seg selv. Declaration of Independence ligger i ryggmargen, amerikanerne har kultivert sin selvstendighet i 200 år. Ikke lett å bryte den tradisjonen, og for den friheten ofrer man gjerne noen år av kvinnekampen og godtar et dårligere helsesystem.

We hold these truths to be self-evident, that all men are created equal, that they are endowed by their Creator with certain unalienable Rights that among these are Life, Liberty and the pursuit of Happiness.

Man slutter aldri å fascineres av dette spennende landet som vier mer spalteplass til et par curlingbukser enn til Nobels fredspris.

Tiden går....

The bad news is that time flies.

The good news is that you are the pilot.

M.A.

Når jeg jobbet på restaurantene i Stockholm var selvfølgelig helgen de viktigste og travleste dagene i uken. På mandag ventet vi på helgen og på fredag kunne vi liksom ikke få helgen til å gå fort nok til mandag igjen. Vi sa alltid, ”Endelig fredag igjen” og mandag morgen, ”Endelig er det mandag igjen”. Resten av uken bare forsvant. Nå aner jeg ikke hva som har skjedd? Er det at alt er så stort og går så fort her i USA, eller er amerikansk tidsregning kortere enn resten av verden eller er det sant at jo eldre du blir jo fortere går tiden?

Noe har skjedd, for nå er det ikke referanser til dagene lenger, det er måneden. Ojda, nå er det jul igjen, ooups nå er det februar og ”hjelp det er snart påske”. Er faktisk litt nervøs på hva det neste blir? Hvilket år er det i år?

Hadde en lengre samtale med en kollega for noen dager siden. Spurte hvor lenge han hadde jobbet i organisasjonen. Han hadde vært der siden 1998. ”ikke lenger?” responderte jeg. Han så litt rart på meg. Så jo, det er nok ikke lenge før tidsreferansene går på år, ikke måned eller ukedag. Skremmende.

Vel, denne uken har ikke vært noen unntak. Start i Trondheim med min herlige svigerfamilie og fantastiske sønn. Stor ståhei til langt på morgenkvisten, svoger fylte 50. Tre generasjoner på bar. Og en litt merkelig følelse var det når sønnen står og roper fra baren. ”Mamma, hva vil du ha å drikke”. Det var et par stykker som lurte på hvordan i helv…… han kunne ta med seg ”morra” si på bar. Jeg føler meg jo så ung, men små og hyppige tegn viser noe helt annet.

Så til Oslo søndag, og plutselig var det fredag.

Gledet meg vilt til å treffe min gode venninne Irene som jeg ikke har sett på lenge. Vin og skalldyr, så konsert. Og til slutt en tur på byen, store forventninger. Kl. 23.30 ser vi på hverandre med trøtte øyne, og uten å si noe bærer det hjem og rett i seng. Neste dag ble meldingen på Facebook:

Som gode gamle dager. Sovnet side om side i en litt sliten ungkars(kvinnes) leilighet etter en tur på byen. Forskjellen var at klokka var 01.00 og ikke 06.00 :)))

Kommentar tilbake:
Akkurat som tiden har stått stille.... bortsett fra klokkeslettet, da:))

Dette er det merkelige med tid. Alt går så fort, samtidig som mye står stille. Og vennskap er et evigvarende, stillestående vindunder hvor tid ikke spiller noen rolle i det hele tatt. Det erfarte Irene og jeg, der vi lå og fniste og fjolla i sengen etter en kort men hyggelig kveld på byen. Akkurat som vi gjorde 25 år siden.

Våren nærmer seg. Min nest siste vår i verdens herligeste by, har tenkt å nyte hvert sekund. For som sagt, tiden flyr og før jeg vet ord av det er jeg hjemme i moderslandet igjen. Men det blir kanskje bra det også, det er jo noe som heter ”Borte bra, men hjemme best”.