The bad news is that time flies.The good news is that you are the pilot.
M.A.
Når jeg jobbet på restaurantene i Stockholm var selvfølgelig helgen de viktigste og travleste dagene i uken. På mandag ventet vi på helgen og på fredag kunne vi liksom ikke få helgen til å gå fort nok til mandag igjen. Vi sa alltid, ”Endelig fredag igjen” og mandag morgen, ”Endelig er det mandag igjen”. Resten av uken bare forsvant. Nå aner jeg ikke hva som har skjedd? Er det at alt er så stort og går så fort her i USA, eller er amerikansk tidsregning kortere enn resten av verden eller er det sant at jo eldre du blir jo fortere går tiden?
Noe har skjedd, for nå er det ikke referanser til dagene lenger, det er måneden. Ojda, nå er det jul igjen, ooups nå er det februar og ”hjelp det er snart påske”. Er faktisk litt nervøs på hva det neste blir? Hvilket år er det i år?
Hadde en lengre samtale med en kollega for noen dager siden. Spurte hvor lenge han hadde jobbet i organisasjonen. Han hadde vært der siden 1998. ”ikke lenger?” responderte jeg. Han så litt rart på meg. Så jo, det er nok ikke lenge før tidsreferansene går på år, ikke måned eller ukedag. Skremmende.
Vel, denne uken har ikke vært noen unntak. Start i Trondheim med min herlige svigerfamilie og fantastiske sønn. Stor ståhei til langt på morgenkvisten, svoger fylte 50. Tre generasjoner på bar. Og en litt merkelig følelse var det når sønnen står og roper fra baren. ”Mamma, hva vil du ha å drikke”. Det var et par stykker som lurte på hvordan i helv…… han kunne ta med seg ”morra” si på bar. Jeg føler meg jo så ung, men små og hyppige tegn viser noe helt annet.
Så til Oslo søndag, og plutselig var det fredag.
Gledet meg vilt til å treffe min gode venninne Irene som jeg ikke har sett på lenge. Vin og skalldyr, så konsert. Og til slutt en tur på byen, store forventninger. Kl. 23.30 ser vi på hverandre med trøtte øyne, og uten å si noe bærer det hjem og rett i seng. Neste dag ble meldingen på Facebook:
Som gode gamle dager. Sovnet side om side i en litt sliten ungkars(kvinnes) leilighet etter en tur på byen. Forskjellen var at klokka var 01.00 og ikke 06.00 :)))
Kommentar tilbake:
Akkurat som tiden har stått stille.... bortsett fra klokkeslettet, da:))
Dette er det merkelige med tid. Alt går så fort, samtidig som mye står stille. Og vennskap er et evigvarende, stillestående vindunder hvor tid ikke spiller noen rolle i det hele tatt. Det erfarte Irene og jeg, der vi lå og fniste og fjolla i sengen etter en kort men hyggelig kveld på byen. Akkurat som vi gjorde 25 år siden.
Våren nærmer seg. Min nest siste vår i verdens herligeste by, har tenkt å nyte hvert sekund. For som sagt, tiden flyr og før jeg vet ord av det er jeg hjemme i moderslandet igjen. Men det blir kanskje bra det også, det er jo noe som heter ”Borte bra, men hjemme best”.
Noe har skjedd, for nå er det ikke referanser til dagene lenger, det er måneden. Ojda, nå er det jul igjen, ooups nå er det februar og ”hjelp det er snart påske”. Er faktisk litt nervøs på hva det neste blir? Hvilket år er det i år?
Hadde en lengre samtale med en kollega for noen dager siden. Spurte hvor lenge han hadde jobbet i organisasjonen. Han hadde vært der siden 1998. ”ikke lenger?” responderte jeg. Han så litt rart på meg. Så jo, det er nok ikke lenge før tidsreferansene går på år, ikke måned eller ukedag. Skremmende.
Vel, denne uken har ikke vært noen unntak. Start i Trondheim med min herlige svigerfamilie og fantastiske sønn. Stor ståhei til langt på morgenkvisten, svoger fylte 50. Tre generasjoner på bar. Og en litt merkelig følelse var det når sønnen står og roper fra baren. ”Mamma, hva vil du ha å drikke”. Det var et par stykker som lurte på hvordan i helv…… han kunne ta med seg ”morra” si på bar. Jeg føler meg jo så ung, men små og hyppige tegn viser noe helt annet.
Så til Oslo søndag, og plutselig var det fredag.
Gledet meg vilt til å treffe min gode venninne Irene som jeg ikke har sett på lenge. Vin og skalldyr, så konsert. Og til slutt en tur på byen, store forventninger. Kl. 23.30 ser vi på hverandre med trøtte øyne, og uten å si noe bærer det hjem og rett i seng. Neste dag ble meldingen på Facebook:
Som gode gamle dager. Sovnet side om side i en litt sliten ungkars(kvinnes) leilighet etter en tur på byen. Forskjellen var at klokka var 01.00 og ikke 06.00 :)))
Kommentar tilbake:
Akkurat som tiden har stått stille.... bortsett fra klokkeslettet, da:))
Dette er det merkelige med tid. Alt går så fort, samtidig som mye står stille. Og vennskap er et evigvarende, stillestående vindunder hvor tid ikke spiller noen rolle i det hele tatt. Det erfarte Irene og jeg, der vi lå og fniste og fjolla i sengen etter en kort men hyggelig kveld på byen. Akkurat som vi gjorde 25 år siden.
Våren nærmer seg. Min nest siste vår i verdens herligeste by, har tenkt å nyte hvert sekund. For som sagt, tiden flyr og før jeg vet ord av det er jeg hjemme i moderslandet igjen. Men det blir kanskje bra det også, det er jo noe som heter ”Borte bra, men hjemme best”.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar