Vær forsiktig med hva du ønsker deg...

Av og til er det så mye som skjer at det er vanskelig å sortere ut noe som helst. Sånn har april og mai vært. Istedenfor å forsøke å lage lesbare tekster (selv om det burde vel egentlig ikke være min største bekymring med tanke på min at min lojale lesekrets ikke består av flere enn to tre stykker) burde jeg heller oppdatere meg selv hver dag i stikkordsform. Men på den andre siden, da kanskje selv de lojale forsvinner, og det vil jeg jo helst ikke.

Jeg er blitt betatt av en ny verdensdel. Syd Amerika. Buenos Aires, Montevideo og Santiago, tror jeg er forelsket i dem alle tre. Hadde så forutinntatte meninger om både land og folk, men du verden så feil jeg tok. Ikke skilte jeg meg ut i Buenos Aires fordi jeg er høy og blond, det løp ikke fattige barn i fillette klær i gatene i Montevideo og Santiago var en moderne storby (selv om at jeg faktisk skilte meg litt ut med hårfarge og høyde). Selv uten å snakke spansk klarte jeg meg utmerket, ikke fordi jeg er så god i finger og kroppsspråk, men fordi de fleste snakket faktisk engelsk. What a surpirse. I Uruguay holdt jeg stolt en tale, både for ministere og andre prominente. Høytidelig poengterte jeg viktigheten av å forstå lokale kulturer når man etablerer seg i et fremmed land, samtidig takket jeg for at jeg hadde blitt invitert til å holde min presentasjon i Paraguay. Vel vel, lærte akkurat av en skuespiller bekjent her i NY at det å ”drite seg ut” er faktisk å gi en gave til de som hører på. Jeg tror henne.

Jeg har en drøm om å bo i Syd Amerika. Lære meg språket, lære meg og forstå kulturen, og geografien (Paraguay vs. Uruguay). Og jeg tror faktisk at det kommer til å gå i oppfyllelse. Siste dagen i Santiago de Chile spiste min kollega og jeg frokost i 17 etasje. Vi gikk igjennom ukens møter og konstaterte at vi var ganske fornøyde. Det eneste jeg mangler, sa jeg til ham, er et lite jordskjelv. Det ville ha spritet opp opplevelsen reelt. Ikke før jeg hadde sagt det begynte huset og riste. Alle forsvant fra frokost salen før vi fikk blunket. Selv satt vi stumme og trodde vel egentlig ikke det var sant. 5.8 på Richter skala. I framtiden skal jeg være litt forsiktig med hva jeg ønsker meg.

"Si Tu Me Olvidas" Pablo Neruda

Quiero que sepas

una cosa.

Tú sabes cómo es esto:

si mirola luna de cristal, la rama roja

del lento otoño en mi ventana,

si toco

junto al fuego

la impalpable ceniza

o el arrugado cuerpo de la leña,todo me lleva a ti,

como si todo lo que existe:

aromas, luz, metales,

fueran pequeños barcos que navegan

hacia las islas tuyas que me aguardan.

Ahora bien,

si poco a poco dejas de quererme

dejaré de quererte poco a poco.

Si de pronto

me olvidas

no me busques,

que ya te habré olvidado.

Si consideras largo y loco

el viento de banderas

que pasa por mi vida

y te decides

a dejarme a la orilla

del corazón en que tengo raíces,

piensa

que en esa día,

a esa hora

levantaré los brazos

y saldrán mis raíces

a buscar otra tierra.

Pero

si cada día,

cada hora,

sientes que a mí estás destinada

con dulzura implacable,

si cada día sube

una flor a tus labios a buscarme,

ay amor mío, ay mía,

en mí todo ese fuego se repite,

en mí nada se apaga ni se olvida,

mi amor se nutre de tu amor, amada,

y mientras vivas estará en tus brazoss

in salir de los míos.

Buenos Aires

Det er et ordtak som heter ”Den dagen du sier du er ferdig utlært, er du ikke utlært med ferdig”. Et av favoritt utrykkene mine og så sant. Sitter nå i sengen på hotell Emperador, bena pent stablet på puter, ser ikke hvor leggen begynner, lårene går helt ut til tærne. Kanskje ikke så merkelig etter 15 timers flytur og så 6 timers gatevandring. Men jaggu var det verdt vært eneste steg. Og det er ikke bare føttene som føles store, hode likeså. Fult av inntrykk og ny kunnskap, håper bare jeg beholder det. Det sies at 85 % forsvinner i løpet av noen timer. Burde vel egentlig skrive ned alt, men det orker jeg ikke og satser på at hukommelsen ikke svikter….. eller kanskje ikke.

Det bor 13 millioner mennesker i Buenos Aires og omegn.
Presiden Cristina Kirchner blir flydd med helikopter fra hjemmet sitt til jobben på Casa Rosada fordi det er så mye trafikk.
Casa Rosada er mye mindre enn man tror.
Tango er ikke typisk for Argentina, det er typisk for Buenos Aires.
Argentinere er ikke bare små og mørke. Jeg skilte meg absolutt ikke med mine 178 og “blonde” hår.
Unge argentinere har ingen hemninger, trangt om plassene på offentlige parkbenker.
Argentina kommer fra argentum som betyr sølv.
Buenos Aires har verdens bredeste gate, tror den er ca 150 meter bred.
San Telmo er Buenos Aires svar på New Yorks Chelsea.
At Argentinere er fotballgale det visste jeg, men at de er så gale at de kler opp hundene sine i support antrekk, det visste jeg ikke.
La Boca's otballtilhengere blir holdt igjen på fotball stadion til alle motstandernes supportere er borte vekk fra området.

Dade, min herlige stefarmor som jeg savner veldig, sa til meg når hun skulle fly alene for første gang 90 år gammel: Bare jeg får fortsette å oppleve å lære nye ting blir jeg gjerne 190.
Kunne ikke vært mer enig – jeg har i hvert fall fått dosen i dag.

Buenas noches fra Buenos Aires.

Verdens undergang?

11 åringen gjorde det klinkende klart for meg at filmen 2012 er sann. Verden kommer til å gå under i løpet av 2012. Bevisene hennes er jordskjelvene på Haiti, i Chile, Kina, Indonesia og nå vulkanutbruddet på Island. Det er klart hun blir påvirket. Hun har fått en ny klassekompis som har flyktet fra Haiti fordi foreldrene hans er borte. Hun har sett sin mor halvhysterisk nesten et døgn før jeg endelig fikk fatt i min kollega i Chile. Broren hennes opplevde jordskjelv på Bali og en av bestevenninnene hennes bor i Kina. Og nå, i helgen har vi vært beredskapshjem for en strandsatt kollega fra legemiddeltiden, som gråtende pratet med sine 4 barn på Skype og ikke kunne fortelle dem når hun kom hjem. Vi blir påvirket alle sammen.

Vulkanutbruddet har fått store økonomiske konsekvenser for både land og firmaer. Det varsles om oppsigelser i reiselivsbransjen, frukt og blomsterforsendelser kommer ikke frem og statsministeren twittrer seg gjennom Europa på vei med bil fra Madrid. Han fikk kanskje tid til å tenke på hvor viktig et velfungerende tognettverk kan være.

Men, er det mulig at noe positivt også kan komme ut av dette? Det er en forferdelig økonomisk katastrofe og for all del, jeg har ikke glemt de stakkarene på Island som bor midt oppe i det. Men kan det få oss til å tenke litt annerledes? Reise mer med tog? Skype? Vi har sett at Hurtigruten har fått et oppsving pga dette, hva med Amerika linjen? Kanskje vi lærer oss at alt behøver ikke gå så fort. Og ikke minst, uansett hvor mye vi beskytter oss for det ene og det andre, vil naturkreftene alltid vinne over oss. Det må vi også lære oss å leve med.

Egoistisk og personlig syntes jeg det var veldig hyggelig å få uventet besøk fra Brussel. Vi rakk både cocktail party, middag på Brasiliansk restaurant, sang og dans på Café Wha, lunsj på Sushi Samba, sightseeing på Union Square, Gramercy Park og Flat Iron building. Og dette på under 24 timer.

Hun er nå vel hjemme etter en slitsom flyreise på økonomiklasse (trolig litt uvant for henne) til Madrid, for så å ta taxi 1572 km fra Madrid til Brussel. Det kostet 2.500 Euro. Så noen har i hvert fall skodd seg godt på ”helvetes skyen” fra Island.

Vår i New York

At ”Morgenstund har gull i munn” er helt sikkert. Klokken er 06.30 står opp for å lufte Zorro. Solen titter akkurat frem over hustakene. Et rosa oransje lys legger seg mykt og behagelig over byen, det er 18 varmegrader. Kalenderen viser 6. april.

Hele helgen har vært like fin og på få dager har New York gått fra vinter til full vår. Magnoliaene er så vakre at jeg nesten begynner å gråte når jeg ser på dem. Blomster og busker i alle farger og fasonger. Luften er klar og frisk.

Jeg går rundt Gramercy Park, der hvor bare de som har nøkkel kommer inn. Den velstelte parken er et syn, et must for alle på besøk i byen og da spesielt på våren. Et eldre ektepar løper et par trimrunder, en mamma sitter med datteren sin, finpyntet i blondekjole og mater de tamme ekornene, en eldre mann spiser frokost og leser avisen. Det er så fredelig at jeg fort glemmer at jeg er midt i en av verdens travleste byer.

Zorro og jeg står utenfor, litt misunnelige på de som har tilgang til Edens Hage. Men egentlig gjør det ikke noe, vi er så lykkelige over å få tilbringe enda en vår her i New York at det overskygger alt annet.

Etter en så flott start på morgenen gleder jeg meg til å se hva resten av dagen har å by på.

My American dad - Frank

It was in July 25 years ago, I remember it as it was yesterday, I think it was about 2 am in the morning when I stepped out of the bus that took me from JFK airport to the very south of New Jersey. Outside Marian and Frank were waiting for me, my new American parents. I was so exited about spending a full year with them and the rest of the family at the Jersey shores.

All the other exchange students were a bit shy and greeted their new families with a handshake, Marian, Frank and I threw us in each others arms like I was a long lost daughter coming home. The whole year was like that, I was a part of the family from the very first minute . I was home.

The love for my new American family and US grew every day during my year, and I was determined that one day I was coming back And I did. It was easy to move to New York, part of my family was here. I being a part of the Getzke family didn’t end because I went back to Norway; it just grew larger when I came back to Northfield bringing Odd Roar and the children.

Frank and I had a very special relationship; he knew when I was sad. And he knew what made me happy. Raspberry and cream Dunkin’ donuts and bowling. And a strawberry daiquiri.

When Marian had her art classes, once a week, Frank took me out for dinner. Always at the Library. There we had our weekly father – daughter talk.
When I got my first boyfriend he checked with the local police if he was a good guy, he wasn’t. And Frank was a strict father so that was the end of that dude.
But mostly he was a good, warm and caring father, and he always introduced me as his Norwegian daughter. I loved that.

I knew Frank was ill, I knew he had to go through surgery but I also knew he was going to be alright. I was wrong. When the text message came from Tom and Eleanor, I knew, he had left us.

Frank lost his love of his life, Marian, a year a go. That broke his heart. Today our hearts are broken; we have lost our Frank, way too early.

I hope I told you how much I love you and Marian and how grateful I am that you opened the doors and your hearts for me and made me a part of the family. That has truly changed my life. I will miss you Frank, but I also know that you have peace now, being together with your wonderful Marian.

My heart has lost a piece.

Jeg kan jo alltids snakke om været....

Det er mye vær her i USA. Ekstremt vær. Og selveste borgermesteren går ut med advarsler på TV når det snør mer enn 20 cm. Vi nordmenn flirer litt av dette, og forsøker forestille oss ordfører Fabian Stang på trappen av rådhuset gjøre det samme. Det går ikke.

Men det er faktisk ikke noe å le av. Det er alvorlig, og til tider ganske farlig. Det er nemlig ikke fine, lette snøfnugg som legger seg som fløyel på bakken. Det er våt, isete, slushpuppy som veier tonnevis. Trær brekker, hus kollapser, strømmen forsvinner og biler sitter bom fast i den kompakte snøen.

I helgen hadde vi en av de verste stormene i manns minne, her på østkysten. Mennesker har blitt drept av fallende trær, flere av kollegaene mine har vært uten strøm i dagevis, en våknet på morgenen og fant soveromsvinduet ute i hagen. Skoler har vært stengt i flere perioder, først pga snøfall så pga strømstans. På Manhattan merket vi ingen ting, eller jo, jeg hørte to tordenbrak søndag morgen.

Og i dag er det sommer. Solen skinner, fuglene kvitrer og plutselig ble det grønt på trærne. New Yorks innbyggere går rundt på gatene med store glade smil og med jakken over skulderen, noen med grønne bowlerhatter og malte ansikt. Det er St. Patricks day i dag. Selv har jeg hatt vinduene på vidt gap i hele dag, og nyter akkurat nå en lett sommerbris som har forvillet seg inn i huset. Klokka er 19.30 og det er 16.4 C ute.

Blir spennende å se hva morgendagens vær har i by på.

Nå skal jeg ut med Zorro og nyte den fine sommernatten.