Social??

It’s called social media, but I’m not really sure….social….??? When I was a little girl, my friends used to knock on the door and ask if I wanted to come out and play. When I got in my teens we called each other, could talk for hours and then find out that we should meet somewhere. Then we got the cell phone, and text messages, and e-mail and suddenly we didn’t really talk to each other anymore. My children are scared to death answering the phone when it is ringing.

My dad was a bit annoyed that I hadn’t called him in a while, my instant response was: But I have posted a lot of messages on your Facebook wall. He wanted to talk…….

If I don’t get an instant reply I get furious, nervous and irritated. Why don’t they answer, is she mad at me, is something wrong? I even sometimes text: Did you get my message on Facebook? My goodness how busy the social media keeps us, but social?

I was hooked on Facebook, still always logged on, but not as active and crazy anymore. But I have to admit, I think it is an excellent tool, keeping friends and family updated with our life here in US. Yesterday I was looking for an old friend, or actually a family member. Wanted to contact him both of private and for business reasons. Of course I found him on Facebook. I usually don’t send friend requests, but this time I did, a bit to fast. His profile was open for everybody, I of course a bit curious, some call it fb stalking. I took a look at his wall, and realized…….he was dead. Facebook became the informant of his sudden and unexpected death.

That scared me.

Fine line

Happy people around me everywhere. The kids are playing on the dock, the older ”kids” are playing beer games, some challenge each others knowledge about music from the 80s and some of us are just chillin’ on the porch after a fantastic barbeque dinner. The sunset over the bay is stunning, the temperature is perfect and I’m happy. In heaven actually, as always when I am with my friends and family in Atlantic City.

Suddenly this idyllic scene transforms to yelling, fighting, 6 police cars and guns. Panic, people running, where are the kids…..? One man on the ground with a gun to his head. I have never been so scared in my whole life.

Several unfortunate happenings at the same time created this chaos and fear.

Luckily, this time, no damage that can’t be repaired was done, some will heel fast some needs a longer recovery process. Good people with hearts of gold and the ability to forgive made sure we could smile and laugh again before the night ended. But this incident made me realize the fine line we always are balancing and how fast things can change. We were lucky this time.

Things don't always go as planned

I’m not really sure if I should cry or laugh. Years of planning. Finally we made it. My BF and I, a whole week together just she and me. Chinese massage, grappa, roof top, Cafe Wha, margaritas, Brooklyn Bridge, Pastis, Atlantic City, concert, beach bar, sun and fun.

She was supposed to come today.

Strict passport rules stopped our plans. She is still in Norway and I’m here. Sad, mad, furious, disappointed. I know she feels the same. Hopefully in a couple of years we can laugh about it.

Vær forsiktig med hva du ønsker deg...

Av og til er det så mye som skjer at det er vanskelig å sortere ut noe som helst. Sånn har april og mai vært. Istedenfor å forsøke å lage lesbare tekster (selv om det burde vel egentlig ikke være min største bekymring med tanke på min at min lojale lesekrets ikke består av flere enn to tre stykker) burde jeg heller oppdatere meg selv hver dag i stikkordsform. Men på den andre siden, da kanskje selv de lojale forsvinner, og det vil jeg jo helst ikke.

Jeg er blitt betatt av en ny verdensdel. Syd Amerika. Buenos Aires, Montevideo og Santiago, tror jeg er forelsket i dem alle tre. Hadde så forutinntatte meninger om både land og folk, men du verden så feil jeg tok. Ikke skilte jeg meg ut i Buenos Aires fordi jeg er høy og blond, det løp ikke fattige barn i fillette klær i gatene i Montevideo og Santiago var en moderne storby (selv om at jeg faktisk skilte meg litt ut med hårfarge og høyde). Selv uten å snakke spansk klarte jeg meg utmerket, ikke fordi jeg er så god i finger og kroppsspråk, men fordi de fleste snakket faktisk engelsk. What a surpirse. I Uruguay holdt jeg stolt en tale, både for ministere og andre prominente. Høytidelig poengterte jeg viktigheten av å forstå lokale kulturer når man etablerer seg i et fremmed land, samtidig takket jeg for at jeg hadde blitt invitert til å holde min presentasjon i Paraguay. Vel vel, lærte akkurat av en skuespiller bekjent her i NY at det å ”drite seg ut” er faktisk å gi en gave til de som hører på. Jeg tror henne.

Jeg har en drøm om å bo i Syd Amerika. Lære meg språket, lære meg og forstå kulturen, og geografien (Paraguay vs. Uruguay). Og jeg tror faktisk at det kommer til å gå i oppfyllelse. Siste dagen i Santiago de Chile spiste min kollega og jeg frokost i 17 etasje. Vi gikk igjennom ukens møter og konstaterte at vi var ganske fornøyde. Det eneste jeg mangler, sa jeg til ham, er et lite jordskjelv. Det ville ha spritet opp opplevelsen reelt. Ikke før jeg hadde sagt det begynte huset og riste. Alle forsvant fra frokost salen før vi fikk blunket. Selv satt vi stumme og trodde vel egentlig ikke det var sant. 5.8 på Richter skala. I framtiden skal jeg være litt forsiktig med hva jeg ønsker meg.

"Si Tu Me Olvidas" Pablo Neruda

Quiero que sepas

una cosa.

Tú sabes cómo es esto:

si mirola luna de cristal, la rama roja

del lento otoño en mi ventana,

si toco

junto al fuego

la impalpable ceniza

o el arrugado cuerpo de la leña,todo me lleva a ti,

como si todo lo que existe:

aromas, luz, metales,

fueran pequeños barcos que navegan

hacia las islas tuyas que me aguardan.

Ahora bien,

si poco a poco dejas de quererme

dejaré de quererte poco a poco.

Si de pronto

me olvidas

no me busques,

que ya te habré olvidado.

Si consideras largo y loco

el viento de banderas

que pasa por mi vida

y te decides

a dejarme a la orilla

del corazón en que tengo raíces,

piensa

que en esa día,

a esa hora

levantaré los brazos

y saldrán mis raíces

a buscar otra tierra.

Pero

si cada día,

cada hora,

sientes que a mí estás destinada

con dulzura implacable,

si cada día sube

una flor a tus labios a buscarme,

ay amor mío, ay mía,

en mí todo ese fuego se repite,

en mí nada se apaga ni se olvida,

mi amor se nutre de tu amor, amada,

y mientras vivas estará en tus brazoss

in salir de los míos.

Buenos Aires

Det er et ordtak som heter ”Den dagen du sier du er ferdig utlært, er du ikke utlært med ferdig”. Et av favoritt utrykkene mine og så sant. Sitter nå i sengen på hotell Emperador, bena pent stablet på puter, ser ikke hvor leggen begynner, lårene går helt ut til tærne. Kanskje ikke så merkelig etter 15 timers flytur og så 6 timers gatevandring. Men jaggu var det verdt vært eneste steg. Og det er ikke bare føttene som føles store, hode likeså. Fult av inntrykk og ny kunnskap, håper bare jeg beholder det. Det sies at 85 % forsvinner i løpet av noen timer. Burde vel egentlig skrive ned alt, men det orker jeg ikke og satser på at hukommelsen ikke svikter….. eller kanskje ikke.

Det bor 13 millioner mennesker i Buenos Aires og omegn.
Presiden Cristina Kirchner blir flydd med helikopter fra hjemmet sitt til jobben på Casa Rosada fordi det er så mye trafikk.
Casa Rosada er mye mindre enn man tror.
Tango er ikke typisk for Argentina, det er typisk for Buenos Aires.
Argentinere er ikke bare små og mørke. Jeg skilte meg absolutt ikke med mine 178 og “blonde” hår.
Unge argentinere har ingen hemninger, trangt om plassene på offentlige parkbenker.
Argentina kommer fra argentum som betyr sølv.
Buenos Aires har verdens bredeste gate, tror den er ca 150 meter bred.
San Telmo er Buenos Aires svar på New Yorks Chelsea.
At Argentinere er fotballgale det visste jeg, men at de er så gale at de kler opp hundene sine i support antrekk, det visste jeg ikke.
La Boca's otballtilhengere blir holdt igjen på fotball stadion til alle motstandernes supportere er borte vekk fra området.

Dade, min herlige stefarmor som jeg savner veldig, sa til meg når hun skulle fly alene for første gang 90 år gammel: Bare jeg får fortsette å oppleve å lære nye ting blir jeg gjerne 190.
Kunne ikke vært mer enig – jeg har i hvert fall fått dosen i dag.

Buenas noches fra Buenos Aires.

Verdens undergang?

11 åringen gjorde det klinkende klart for meg at filmen 2012 er sann. Verden kommer til å gå under i løpet av 2012. Bevisene hennes er jordskjelvene på Haiti, i Chile, Kina, Indonesia og nå vulkanutbruddet på Island. Det er klart hun blir påvirket. Hun har fått en ny klassekompis som har flyktet fra Haiti fordi foreldrene hans er borte. Hun har sett sin mor halvhysterisk nesten et døgn før jeg endelig fikk fatt i min kollega i Chile. Broren hennes opplevde jordskjelv på Bali og en av bestevenninnene hennes bor i Kina. Og nå, i helgen har vi vært beredskapshjem for en strandsatt kollega fra legemiddeltiden, som gråtende pratet med sine 4 barn på Skype og ikke kunne fortelle dem når hun kom hjem. Vi blir påvirket alle sammen.

Vulkanutbruddet har fått store økonomiske konsekvenser for både land og firmaer. Det varsles om oppsigelser i reiselivsbransjen, frukt og blomsterforsendelser kommer ikke frem og statsministeren twittrer seg gjennom Europa på vei med bil fra Madrid. Han fikk kanskje tid til å tenke på hvor viktig et velfungerende tognettverk kan være.

Men, er det mulig at noe positivt også kan komme ut av dette? Det er en forferdelig økonomisk katastrofe og for all del, jeg har ikke glemt de stakkarene på Island som bor midt oppe i det. Men kan det få oss til å tenke litt annerledes? Reise mer med tog? Skype? Vi har sett at Hurtigruten har fått et oppsving pga dette, hva med Amerika linjen? Kanskje vi lærer oss at alt behøver ikke gå så fort. Og ikke minst, uansett hvor mye vi beskytter oss for det ene og det andre, vil naturkreftene alltid vinne over oss. Det må vi også lære oss å leve med.

Egoistisk og personlig syntes jeg det var veldig hyggelig å få uventet besøk fra Brussel. Vi rakk både cocktail party, middag på Brasiliansk restaurant, sang og dans på Café Wha, lunsj på Sushi Samba, sightseeing på Union Square, Gramercy Park og Flat Iron building. Og dette på under 24 timer.

Hun er nå vel hjemme etter en slitsom flyreise på økonomiklasse (trolig litt uvant for henne) til Madrid, for så å ta taxi 1572 km fra Madrid til Brussel. Det kostet 2.500 Euro. Så noen har i hvert fall skodd seg godt på ”helvetes skyen” fra Island.