Social??

It’s called social media, but I’m not really sure….social….??? When I was a little girl, my friends used to knock on the door and ask if I wanted to come out and play. When I got in my teens we called each other, could talk for hours and then find out that we should meet somewhere. Then we got the cell phone, and text messages, and e-mail and suddenly we didn’t really talk to each other anymore. My children are scared to death answering the phone when it is ringing.

My dad was a bit annoyed that I hadn’t called him in a while, my instant response was: But I have posted a lot of messages on your Facebook wall. He wanted to talk…….

If I don’t get an instant reply I get furious, nervous and irritated. Why don’t they answer, is she mad at me, is something wrong? I even sometimes text: Did you get my message on Facebook? My goodness how busy the social media keeps us, but social?

I was hooked on Facebook, still always logged on, but not as active and crazy anymore. But I have to admit, I think it is an excellent tool, keeping friends and family updated with our life here in US. Yesterday I was looking for an old friend, or actually a family member. Wanted to contact him both of private and for business reasons. Of course I found him on Facebook. I usually don’t send friend requests, but this time I did, a bit to fast. His profile was open for everybody, I of course a bit curious, some call it fb stalking. I took a look at his wall, and realized…….he was dead. Facebook became the informant of his sudden and unexpected death.

That scared me.

Fine line

Happy people around me everywhere. The kids are playing on the dock, the older ”kids” are playing beer games, some challenge each others knowledge about music from the 80s and some of us are just chillin’ on the porch after a fantastic barbeque dinner. The sunset over the bay is stunning, the temperature is perfect and I’m happy. In heaven actually, as always when I am with my friends and family in Atlantic City.

Suddenly this idyllic scene transforms to yelling, fighting, 6 police cars and guns. Panic, people running, where are the kids…..? One man on the ground with a gun to his head. I have never been so scared in my whole life.

Several unfortunate happenings at the same time created this chaos and fear.

Luckily, this time, no damage that can’t be repaired was done, some will heel fast some needs a longer recovery process. Good people with hearts of gold and the ability to forgive made sure we could smile and laugh again before the night ended. But this incident made me realize the fine line we always are balancing and how fast things can change. We were lucky this time.

Things don't always go as planned

I’m not really sure if I should cry or laugh. Years of planning. Finally we made it. My BF and I, a whole week together just she and me. Chinese massage, grappa, roof top, Cafe Wha, margaritas, Brooklyn Bridge, Pastis, Atlantic City, concert, beach bar, sun and fun.

She was supposed to come today.

Strict passport rules stopped our plans. She is still in Norway and I’m here. Sad, mad, furious, disappointed. I know she feels the same. Hopefully in a couple of years we can laugh about it.

Vær forsiktig med hva du ønsker deg...

Av og til er det så mye som skjer at det er vanskelig å sortere ut noe som helst. Sånn har april og mai vært. Istedenfor å forsøke å lage lesbare tekster (selv om det burde vel egentlig ikke være min største bekymring med tanke på min at min lojale lesekrets ikke består av flere enn to tre stykker) burde jeg heller oppdatere meg selv hver dag i stikkordsform. Men på den andre siden, da kanskje selv de lojale forsvinner, og det vil jeg jo helst ikke.

Jeg er blitt betatt av en ny verdensdel. Syd Amerika. Buenos Aires, Montevideo og Santiago, tror jeg er forelsket i dem alle tre. Hadde så forutinntatte meninger om både land og folk, men du verden så feil jeg tok. Ikke skilte jeg meg ut i Buenos Aires fordi jeg er høy og blond, det løp ikke fattige barn i fillette klær i gatene i Montevideo og Santiago var en moderne storby (selv om at jeg faktisk skilte meg litt ut med hårfarge og høyde). Selv uten å snakke spansk klarte jeg meg utmerket, ikke fordi jeg er så god i finger og kroppsspråk, men fordi de fleste snakket faktisk engelsk. What a surpirse. I Uruguay holdt jeg stolt en tale, både for ministere og andre prominente. Høytidelig poengterte jeg viktigheten av å forstå lokale kulturer når man etablerer seg i et fremmed land, samtidig takket jeg for at jeg hadde blitt invitert til å holde min presentasjon i Paraguay. Vel vel, lærte akkurat av en skuespiller bekjent her i NY at det å ”drite seg ut” er faktisk å gi en gave til de som hører på. Jeg tror henne.

Jeg har en drøm om å bo i Syd Amerika. Lære meg språket, lære meg og forstå kulturen, og geografien (Paraguay vs. Uruguay). Og jeg tror faktisk at det kommer til å gå i oppfyllelse. Siste dagen i Santiago de Chile spiste min kollega og jeg frokost i 17 etasje. Vi gikk igjennom ukens møter og konstaterte at vi var ganske fornøyde. Det eneste jeg mangler, sa jeg til ham, er et lite jordskjelv. Det ville ha spritet opp opplevelsen reelt. Ikke før jeg hadde sagt det begynte huset og riste. Alle forsvant fra frokost salen før vi fikk blunket. Selv satt vi stumme og trodde vel egentlig ikke det var sant. 5.8 på Richter skala. I framtiden skal jeg være litt forsiktig med hva jeg ønsker meg.

"Si Tu Me Olvidas" Pablo Neruda

Quiero que sepas

una cosa.

Tú sabes cómo es esto:

si mirola luna de cristal, la rama roja

del lento otoño en mi ventana,

si toco

junto al fuego

la impalpable ceniza

o el arrugado cuerpo de la leña,todo me lleva a ti,

como si todo lo que existe:

aromas, luz, metales,

fueran pequeños barcos que navegan

hacia las islas tuyas que me aguardan.

Ahora bien,

si poco a poco dejas de quererme

dejaré de quererte poco a poco.

Si de pronto

me olvidas

no me busques,

que ya te habré olvidado.

Si consideras largo y loco

el viento de banderas

que pasa por mi vida

y te decides

a dejarme a la orilla

del corazón en que tengo raíces,

piensa

que en esa día,

a esa hora

levantaré los brazos

y saldrán mis raíces

a buscar otra tierra.

Pero

si cada día,

cada hora,

sientes que a mí estás destinada

con dulzura implacable,

si cada día sube

una flor a tus labios a buscarme,

ay amor mío, ay mía,

en mí todo ese fuego se repite,

en mí nada se apaga ni se olvida,

mi amor se nutre de tu amor, amada,

y mientras vivas estará en tus brazoss

in salir de los míos.

Buenos Aires

Det er et ordtak som heter ”Den dagen du sier du er ferdig utlært, er du ikke utlært med ferdig”. Et av favoritt utrykkene mine og så sant. Sitter nå i sengen på hotell Emperador, bena pent stablet på puter, ser ikke hvor leggen begynner, lårene går helt ut til tærne. Kanskje ikke så merkelig etter 15 timers flytur og så 6 timers gatevandring. Men jaggu var det verdt vært eneste steg. Og det er ikke bare føttene som føles store, hode likeså. Fult av inntrykk og ny kunnskap, håper bare jeg beholder det. Det sies at 85 % forsvinner i løpet av noen timer. Burde vel egentlig skrive ned alt, men det orker jeg ikke og satser på at hukommelsen ikke svikter….. eller kanskje ikke.

Det bor 13 millioner mennesker i Buenos Aires og omegn.
Presiden Cristina Kirchner blir flydd med helikopter fra hjemmet sitt til jobben på Casa Rosada fordi det er så mye trafikk.
Casa Rosada er mye mindre enn man tror.
Tango er ikke typisk for Argentina, det er typisk for Buenos Aires.
Argentinere er ikke bare små og mørke. Jeg skilte meg absolutt ikke med mine 178 og “blonde” hår.
Unge argentinere har ingen hemninger, trangt om plassene på offentlige parkbenker.
Argentina kommer fra argentum som betyr sølv.
Buenos Aires har verdens bredeste gate, tror den er ca 150 meter bred.
San Telmo er Buenos Aires svar på New Yorks Chelsea.
At Argentinere er fotballgale det visste jeg, men at de er så gale at de kler opp hundene sine i support antrekk, det visste jeg ikke.
La Boca's otballtilhengere blir holdt igjen på fotball stadion til alle motstandernes supportere er borte vekk fra området.

Dade, min herlige stefarmor som jeg savner veldig, sa til meg når hun skulle fly alene for første gang 90 år gammel: Bare jeg får fortsette å oppleve å lære nye ting blir jeg gjerne 190.
Kunne ikke vært mer enig – jeg har i hvert fall fått dosen i dag.

Buenas noches fra Buenos Aires.

Verdens undergang?

11 åringen gjorde det klinkende klart for meg at filmen 2012 er sann. Verden kommer til å gå under i løpet av 2012. Bevisene hennes er jordskjelvene på Haiti, i Chile, Kina, Indonesia og nå vulkanutbruddet på Island. Det er klart hun blir påvirket. Hun har fått en ny klassekompis som har flyktet fra Haiti fordi foreldrene hans er borte. Hun har sett sin mor halvhysterisk nesten et døgn før jeg endelig fikk fatt i min kollega i Chile. Broren hennes opplevde jordskjelv på Bali og en av bestevenninnene hennes bor i Kina. Og nå, i helgen har vi vært beredskapshjem for en strandsatt kollega fra legemiddeltiden, som gråtende pratet med sine 4 barn på Skype og ikke kunne fortelle dem når hun kom hjem. Vi blir påvirket alle sammen.

Vulkanutbruddet har fått store økonomiske konsekvenser for både land og firmaer. Det varsles om oppsigelser i reiselivsbransjen, frukt og blomsterforsendelser kommer ikke frem og statsministeren twittrer seg gjennom Europa på vei med bil fra Madrid. Han fikk kanskje tid til å tenke på hvor viktig et velfungerende tognettverk kan være.

Men, er det mulig at noe positivt også kan komme ut av dette? Det er en forferdelig økonomisk katastrofe og for all del, jeg har ikke glemt de stakkarene på Island som bor midt oppe i det. Men kan det få oss til å tenke litt annerledes? Reise mer med tog? Skype? Vi har sett at Hurtigruten har fått et oppsving pga dette, hva med Amerika linjen? Kanskje vi lærer oss at alt behøver ikke gå så fort. Og ikke minst, uansett hvor mye vi beskytter oss for det ene og det andre, vil naturkreftene alltid vinne over oss. Det må vi også lære oss å leve med.

Egoistisk og personlig syntes jeg det var veldig hyggelig å få uventet besøk fra Brussel. Vi rakk både cocktail party, middag på Brasiliansk restaurant, sang og dans på Café Wha, lunsj på Sushi Samba, sightseeing på Union Square, Gramercy Park og Flat Iron building. Og dette på under 24 timer.

Hun er nå vel hjemme etter en slitsom flyreise på økonomiklasse (trolig litt uvant for henne) til Madrid, for så å ta taxi 1572 km fra Madrid til Brussel. Det kostet 2.500 Euro. Så noen har i hvert fall skodd seg godt på ”helvetes skyen” fra Island.

Vår i New York

At ”Morgenstund har gull i munn” er helt sikkert. Klokken er 06.30 står opp for å lufte Zorro. Solen titter akkurat frem over hustakene. Et rosa oransje lys legger seg mykt og behagelig over byen, det er 18 varmegrader. Kalenderen viser 6. april.

Hele helgen har vært like fin og på få dager har New York gått fra vinter til full vår. Magnoliaene er så vakre at jeg nesten begynner å gråte når jeg ser på dem. Blomster og busker i alle farger og fasonger. Luften er klar og frisk.

Jeg går rundt Gramercy Park, der hvor bare de som har nøkkel kommer inn. Den velstelte parken er et syn, et must for alle på besøk i byen og da spesielt på våren. Et eldre ektepar løper et par trimrunder, en mamma sitter med datteren sin, finpyntet i blondekjole og mater de tamme ekornene, en eldre mann spiser frokost og leser avisen. Det er så fredelig at jeg fort glemmer at jeg er midt i en av verdens travleste byer.

Zorro og jeg står utenfor, litt misunnelige på de som har tilgang til Edens Hage. Men egentlig gjør det ikke noe, vi er så lykkelige over å få tilbringe enda en vår her i New York at det overskygger alt annet.

Etter en så flott start på morgenen gleder jeg meg til å se hva resten av dagen har å by på.

My American dad - Frank

It was in July 25 years ago, I remember it as it was yesterday, I think it was about 2 am in the morning when I stepped out of the bus that took me from JFK airport to the very south of New Jersey. Outside Marian and Frank were waiting for me, my new American parents. I was so exited about spending a full year with them and the rest of the family at the Jersey shores.

All the other exchange students were a bit shy and greeted their new families with a handshake, Marian, Frank and I threw us in each others arms like I was a long lost daughter coming home. The whole year was like that, I was a part of the family from the very first minute . I was home.

The love for my new American family and US grew every day during my year, and I was determined that one day I was coming back And I did. It was easy to move to New York, part of my family was here. I being a part of the Getzke family didn’t end because I went back to Norway; it just grew larger when I came back to Northfield bringing Odd Roar and the children.

Frank and I had a very special relationship; he knew when I was sad. And he knew what made me happy. Raspberry and cream Dunkin’ donuts and bowling. And a strawberry daiquiri.

When Marian had her art classes, once a week, Frank took me out for dinner. Always at the Library. There we had our weekly father – daughter talk.
When I got my first boyfriend he checked with the local police if he was a good guy, he wasn’t. And Frank was a strict father so that was the end of that dude.
But mostly he was a good, warm and caring father, and he always introduced me as his Norwegian daughter. I loved that.

I knew Frank was ill, I knew he had to go through surgery but I also knew he was going to be alright. I was wrong. When the text message came from Tom and Eleanor, I knew, he had left us.

Frank lost his love of his life, Marian, a year a go. That broke his heart. Today our hearts are broken; we have lost our Frank, way too early.

I hope I told you how much I love you and Marian and how grateful I am that you opened the doors and your hearts for me and made me a part of the family. That has truly changed my life. I will miss you Frank, but I also know that you have peace now, being together with your wonderful Marian.

My heart has lost a piece.

Jeg kan jo alltids snakke om været....

Det er mye vær her i USA. Ekstremt vær. Og selveste borgermesteren går ut med advarsler på TV når det snør mer enn 20 cm. Vi nordmenn flirer litt av dette, og forsøker forestille oss ordfører Fabian Stang på trappen av rådhuset gjøre det samme. Det går ikke.

Men det er faktisk ikke noe å le av. Det er alvorlig, og til tider ganske farlig. Det er nemlig ikke fine, lette snøfnugg som legger seg som fløyel på bakken. Det er våt, isete, slushpuppy som veier tonnevis. Trær brekker, hus kollapser, strømmen forsvinner og biler sitter bom fast i den kompakte snøen.

I helgen hadde vi en av de verste stormene i manns minne, her på østkysten. Mennesker har blitt drept av fallende trær, flere av kollegaene mine har vært uten strøm i dagevis, en våknet på morgenen og fant soveromsvinduet ute i hagen. Skoler har vært stengt i flere perioder, først pga snøfall så pga strømstans. På Manhattan merket vi ingen ting, eller jo, jeg hørte to tordenbrak søndag morgen.

Og i dag er det sommer. Solen skinner, fuglene kvitrer og plutselig ble det grønt på trærne. New Yorks innbyggere går rundt på gatene med store glade smil og med jakken over skulderen, noen med grønne bowlerhatter og malte ansikt. Det er St. Patricks day i dag. Selv har jeg hatt vinduene på vidt gap i hele dag, og nyter akkurat nå en lett sommerbris som har forvillet seg inn i huset. Klokka er 19.30 og det er 16.4 C ute.

Blir spennende å se hva morgendagens vær har i by på.

Nå skal jeg ut med Zorro og nyte den fine sommernatten.

Hva vet vi egentlig?

En klok journalist i Aftenposten sa en gang. ”Alt som sies om USA er sant”. Og det stemmer nok. Her finner du det verste av det verste, og det best av det beste. Å gi et skikkelig sannhetsbilde av USA er ikke lett. Vi nordmenn tror vi vet mye om dette store og fragmenterte landet, men gjør vi egentlig det? Hvilken sannhet får vi servert i nyhetskanalene? Er Obama en handlingskraftig, eller svak president. Svaret kommer helt an på om du ser på FOX eller MSNBC.

Jeg var på et spennende seminar i forbindelse med kvinnedagen. Flere sterke kvinner fra næringslivet satt i panelet. Og temaet for diskusjonen var, ”Should equality be mandated”. Med tanke på hvor vellykket dette har vært i Norge, skulle man tro at svaret var enkelt. Men svaret var ganske klokkeklart, NEI. Jeg ble forbauset over at disse sterke kvinnene som har kjempet for likestilling i årevis faktisk sa nei. Den samme undringen har jeg hatt overfor alle amerikanere som ikke vil ha helsereform, hvordan er det mulig å si nei til et bedre helsesystem.

For å forstå dette, må man også forstå den amerikanske kulturen. En ny kultur, et nytt samfunn, som kun har eksistert i et par hundre år. Amerikanere er selvstendige, de er vant til å klare seg selv. Declaration of Independence ligger i ryggmargen, amerikanerne har kultivert sin selvstendighet i 200 år. Ikke lett å bryte den tradisjonen, og for den friheten ofrer man gjerne noen år av kvinnekampen og godtar et dårligere helsesystem.

We hold these truths to be self-evident, that all men are created equal, that they are endowed by their Creator with certain unalienable Rights that among these are Life, Liberty and the pursuit of Happiness.

Man slutter aldri å fascineres av dette spennende landet som vier mer spalteplass til et par curlingbukser enn til Nobels fredspris.

Tiden går....

The bad news is that time flies.

The good news is that you are the pilot.

M.A.

Når jeg jobbet på restaurantene i Stockholm var selvfølgelig helgen de viktigste og travleste dagene i uken. På mandag ventet vi på helgen og på fredag kunne vi liksom ikke få helgen til å gå fort nok til mandag igjen. Vi sa alltid, ”Endelig fredag igjen” og mandag morgen, ”Endelig er det mandag igjen”. Resten av uken bare forsvant. Nå aner jeg ikke hva som har skjedd? Er det at alt er så stort og går så fort her i USA, eller er amerikansk tidsregning kortere enn resten av verden eller er det sant at jo eldre du blir jo fortere går tiden?

Noe har skjedd, for nå er det ikke referanser til dagene lenger, det er måneden. Ojda, nå er det jul igjen, ooups nå er det februar og ”hjelp det er snart påske”. Er faktisk litt nervøs på hva det neste blir? Hvilket år er det i år?

Hadde en lengre samtale med en kollega for noen dager siden. Spurte hvor lenge han hadde jobbet i organisasjonen. Han hadde vært der siden 1998. ”ikke lenger?” responderte jeg. Han så litt rart på meg. Så jo, det er nok ikke lenge før tidsreferansene går på år, ikke måned eller ukedag. Skremmende.

Vel, denne uken har ikke vært noen unntak. Start i Trondheim med min herlige svigerfamilie og fantastiske sønn. Stor ståhei til langt på morgenkvisten, svoger fylte 50. Tre generasjoner på bar. Og en litt merkelig følelse var det når sønnen står og roper fra baren. ”Mamma, hva vil du ha å drikke”. Det var et par stykker som lurte på hvordan i helv…… han kunne ta med seg ”morra” si på bar. Jeg føler meg jo så ung, men små og hyppige tegn viser noe helt annet.

Så til Oslo søndag, og plutselig var det fredag.

Gledet meg vilt til å treffe min gode venninne Irene som jeg ikke har sett på lenge. Vin og skalldyr, så konsert. Og til slutt en tur på byen, store forventninger. Kl. 23.30 ser vi på hverandre med trøtte øyne, og uten å si noe bærer det hjem og rett i seng. Neste dag ble meldingen på Facebook:

Som gode gamle dager. Sovnet side om side i en litt sliten ungkars(kvinnes) leilighet etter en tur på byen. Forskjellen var at klokka var 01.00 og ikke 06.00 :)))

Kommentar tilbake:
Akkurat som tiden har stått stille.... bortsett fra klokkeslettet, da:))

Dette er det merkelige med tid. Alt går så fort, samtidig som mye står stille. Og vennskap er et evigvarende, stillestående vindunder hvor tid ikke spiller noen rolle i det hele tatt. Det erfarte Irene og jeg, der vi lå og fniste og fjolla i sengen etter en kort men hyggelig kveld på byen. Akkurat som vi gjorde 25 år siden.

Våren nærmer seg. Min nest siste vår i verdens herligeste by, har tenkt å nyte hvert sekund. For som sagt, tiden flyr og før jeg vet ord av det er jeg hjemme i moderslandet igjen. Men det blir kanskje bra det også, det er jo noe som heter ”Borte bra, men hjemme best”.

Hvorfor er det sånn?

Jeg har gruet meg så forferdelig til denne dagen, og når den er over så lurer jeg på hvorfor?

Gode kollegaer

”Skal du ut å reise” spør Harald. Jeg skuler litt småsurt tilbake og lurer på hva han mener, jeg skal jo ikke reise før til mandag. Men han kjenner meg godt denne mannen, tegnene er tydelige; Skuldrene heiser seg, stegene blir raskere og hælene klakker hardere enn vanlig, svarene både muntlig og skriftlig forvandles fra små noveller til oneliners. Smilet er blitt en sammenbitt tanngard. Det verker faktisk litt i kjeven også, men det vet han jo ikke. Stressnivået øker like fort som avreisedag nærmer seg.

Men Harald har kuren. En hverdagsbetraktning fra presseverden får kjeven fra krampe til latterkrampe og skuldrene mykes opp og faller på plass i normal høyde. Min herlige kollega passer på at jeg får i meg mat, at jeg ikke blir stresset, lytter når jeg er opprørt og er min lojale ridder i tykt og tynt. Gode kollegaer gjør at jeg gleder meg til å gå på jobben hver dag.

Og i morgen kommer Karin……

Aldri en kjedelig dag....

Enda en uke er omme og mitt ambisjonsnivå om å skrive i dagboken hver dag må nok til revidering. Men nå, søndag kveld har roen lagt seg over heimen og det er tid til en liten oppsummering av de siste syv dagers hendelser.

Jeg er privilegert som har en jobb som gir meg mulighet til å treffe mange interessante og spennende mennesker, oppleve nye steder både nært og fjernt og ikke minst, lærer meg ca 100 nye saker hver dag. Denne uken var ikke noe unntak.

Ukens nye inntrykk strekker seg fra mitt aller første besøk i Chrysler bygningen hvor jeg var og hørte på fantastiske Tone Bekkestad sin presentasjon ”Innovative Solutions to the Climate Crisis”, varm kakao fra Burdick’s, ”A little night music” på Walter Kerr Theatre, dype diskusjoner om likestilling med 7 fantastiske kvinner på Jefferson Street, Brooklyn, dans med Zorro midt på 5th avenue. Jeg har lært meg hva en stud finder er, har diskutert neste års Mr. Gay over en flaske vin og verdens beste tartar, truffet verdens lengste dame (tror jeg) på Underbar, og til sist men ikke minst fått kjenne på kroppen hvor tøft det kan være å leve i New York.

Fra suksess til katastrofe, veien er kort her på Manhattan. Venner med lite barn har mistet både inntekt og hjem. Husløse fra 15. mars og har shelter som eneste utvei for boende. Forsøker så godt det lar seg gjøre med praktisk hjelp, men det strekker liksom ikke til. Dette er en den amerikanske virkeligheten vi skandinaver ikke kjenner til. Vi har et sikkerhetsnett som fanger oss opp, noe vi burde være takknemlige for. Det skjer ikke her. Suksessrike, høy inntekt, hytte og loftsleilighet, og plutselig, ingenting. Ikke engang råd til å kjøpe kartongene til å pakke sakene i. Føler meg maktesløs.

Selv klyper jeg meg i armen hver dag, bare for å sjekke om jeg er våken eller ikke. Er litt redd for å våkne opp fra mine herlig drøm, som mine venner så brutalt gjorde.

10 reasons why never leave New York

1. Barnes & Noble
2. Venti skimmed Chai – Starbucks
3. 30 USD pedicure and manicure (french)
4. Pastis
5. Veterinarian house call
6. Delivery 24-7
7. Yellow cab
8. Cheap hair products
9. Close to Mexico
10. Levi’s jeans under 50 USD

Feel free to add your reasons.

Heading of to Starbucks to get my Venti Skimmed Chai.

Are you my Valentine?

New York er i kjærlighetsrus. Er det på ordentlig, eller er det bare et kommersielt jippo?

En god venn skrev til meg; ”New York er vel fylt med røde hjerter, kjærlighet og konfekt. Er dette noe som feires seriøst? Lurer på om de fleste har det bedre i morgen, neste uke.....?” Tror ikke det, kanskje det til og med er noen som har det verre…..alle som ikke fikk noe kort, blomst, champagne eller en date.

Men jeg må innrømme at jeg synes det er litt hyggelig; røde ballonger og hjerter overalt, romantiske middagstilbud for to og blomsterbutikker som er fylt til randen av kreative og spektakulære buketter. Jentene mine som prater om sine Valentines og lykken over antall Valentine kort de har fått. Selv fikk jeg en fin bukett med gule tulipaner og en blueberry muffin. Himmelen er rosa, Empire stråler i sin Valentine prakt og en søtaktig duft; en blanding av sjokolade og roser ligger som en lett dis over Manhattan. Det er romantisk.

Men som min gode venn sier, hva med i morgen og dagene etter det?
Kanskje vi skal sørge for litt Valentine hver eneste dag……. Jeg skal i hvert fall forsøke.

Nå skal vi ut å drikke kakao og spise sjokoladehjerter.

Kick off i Austin

"Everything is big in Texas" var det første vi så på en stor poster når vi kjørte fra flyplassen i Austin på vei til hotellet vårt. Og det er det virkelig. Alt fra veisystemet, hamburgerne, bilene, hotellrommene, tequillashotsen, blomsterbukettene, den mekaniske oksen, bowlinghallene, matbutikkene og menneskene (i Texas er nesten 30 % av befolkningen overvektig), bare for å nevne noe.

Inntrykket av at alt er stort i Texas ble forsterket med noen 100 % når vi tok av fra motorveien og inn til hotellet vårt, Lost Pines. Inngangspartiet var på size med Disney skiltet i Florida, og enda et kvarter tok det å kjøre fra inngangspartiet til resepsjonen.

4 dager på Lost Pines gjorde meg stiv og støl etter all vandringen i gangene, tror det var en kilometer fra rommet mitt til resepsjon. Litt skyldes nok bowlingen, to runder på den mekaniske oksen og noen dansesteg på 6th street i Austin, the Music capital of the world, men at jeg også fikk noen mils vandring i gangene i løpet av dagene, er jeg helt sikker på.

Jeg elsker jobben min, setter pris på og har stor respekt for alle kollegaene mine. Vi har et team som inspirerer, motiverer, bygger og støtter hverandre. Er profesjonelle, delaktige, erfarne og åpne for nye muligheter. Vi har det moro og ingen tar seg selv så høytidlig. Noe følgende kommentar fra en kollega fra vårt sydligste kontor bevitner, når han treffer en kollega fra Norge for første gang. ”Å er det deg, du er mye søtere enn mailene dine”.

Min fjerde kick off med teamet er over. Vi har vært i Rio, New York, San Francisco og nå Austin. Alt fra strategiske beslutninger, til taktisk hverdags aktiviteter har stått på programmet. Denne gangen overrasket vi oss selv med å lage et glossy magazine på under 24 timer, ”What's IN what’s up”.

Så sliten så sliten og glad for at vi er ferdige, men også litt vemodig. Neste år blir det siste gangen med mitt herlige Amerikas team. Jeg er takknemlig for den fantastiske reisen jeg har vært med på og gleder meg allerede til neste år........ selv om det blir den siste.

What you see......

Vi bor på 20 gate mellom Broadway og Park. Det tar tre minutter å gå fra den ene avenyen til den andre. Denne lille spaserturen er en kulinarisk verdensomseiling. 13 restauranter er det, på vår lille gatestump. Thai, japansk, italiensk, russisk, gresk, fransk, middelhavet og den berømte Gramercy Tavern. I tillegg har vi en vinbar, sportsbar og en Champagnebar. Målet er selvfølgelig å komme seg igjennom alle stedene, før eller senere. Vi er på god vei.

Vårt første restaurantbesøk i vår nye gate, var den japanske restauranten vis a vis leiligheten vår. Litt skeptiske til å begynne med. Fredag kveld, alle andre restauranter var fulle, denne restauranten var tom. Mindre skeptiske ble vi heller ikke når vi så sushi kokken. Min gode venninne nektet plent å sitte så hun på noen måte kunne se ham. Vi satte henne med ryggen til. Han var ikke en dag under 95 år, om han hadde vasket seg de siste tretti døgnene var også noe usikkert. Men maten var god, selv om barna takket nei til tunfiskpizza. Saken varmet, og stemningen steg. Hyggelig eier også, viste stor interesse i vår lille gruppe (vel vi var jo de eneste) og var veldig nysgjerrig på hvordan vi hadde funnet frem til akkurat denne restauranten. Svaret på det var jo enkelt, vi bor i gaten.

Noe forundret ble vi vel alle når technomusikk begynte å strømme ut i lokalet. Mer forundret ble vi når vi så at musikken ble spilt av en DJ som stod litt gjemt i et hjørne. Og mest forundret ble vi, når de tre jentene som etter hvert hadde kommet og satt seg til ved baren, viste seg å ikke være jenter likevel. Det som ikke var så underlig, forstod vi da, var den vennlige vertinnens nysgjerrighet på hvordan vi hadde funnet frem til akkurat denne sushi baren. Det ble mer og mer tydelig at vi ikke var noe typisk stamklientell.

Well, this is New York and what you see is not always what you get.

Vi har vandret videre i jungelen av restauranter. Testet er den russiske; Verdens beste dessert og brød, Greske; Stemning, men dyrt 2 italienske; God Chianti vin og blaut pizza, Thai; Best og billigst, den andre sushi baren; Sofistikert sushi og sist men absolutt ikke minst, Champagne baren; Verdens største champagnemeny, vi ble til slutt kastet ut. Vi forsøker desperat å få bord på Gramercy Tavern, men der er det flere måneders venting. Og mens vi venter, har vi enda et knippe eksotiske restauranter å teste og det uten at vi behøver å ta på oss jakken engang.

Nå skal jeg lufte Zorro, som for tiden ser ut som en postmodernistisk lampe.

Seussical

Jeg husker fra jeg var liten at ved skoleavslutninger, enten det var til jul eller sommer, hadde vi opptreden. Vi sang, leste dikt, kanskje spilte på blokkfløyte eller gjennomførte et lite teaterstykke. Husker spesielt godt, kanskje det var 2. eller 3. klasse, at jeg ble kjempesur fordi jeg ikke fikk spille prinsesse. Fikk rollen som kammerpike istedenfor.

Min fantastiske mor, gjorde som hun alltid gjorde, snudde det negative til det positive. ”Kristin, det å spille kammerpike er mye viktigere, for du har mange flere replikker enn prinsessen. Bare de flinkeste får den rollen”. Og selvfølgelig trodde jeg henne, som jeg også gjorde når katten vår ”ble sendt på landet”. Min mor har også alltid sagt at mitt utstående øre er veldig sjarmerende og at jeg burde være glad for at jeg var så høy, for da rakk jeg opp til de øverste hyllene i matbutikken (jeg var da 25 cm høyere enn alle andre).

Men tilbake til skoleteateret. Alt var ganske enkelt. Noen gamle kjoler som vi fant i mamma eller mormors skap, kroner laget av papp, beste fall pyntet med glitter og gullstjerner. Kullisser og annet, kan jeg ikke huske det var noe snakk om. Vet ikke om det har med New York å gjøre, eller om tidene bare har forandret seg, men det skoleshowet jeg akkurat kom hjem fra var mer et Broadwayshow enn et enkelt skoleteater. Fantastiske kostymer, kulisser, lys og scene teknikk og trådløse mikrofoner. Over 30 barn som gjennomførte Seussical musikalen som om de aldri skulle ha gjort noe annet i hele sitt liv.

For et teamarbeid, for en selvtillit og for en herlig opplevelse dette er for barna. Når applausen ingen ende ville ta, blusset det opp i små barnekinn og mor felte en tåre.

Zorro sover, han er ferdigluftet for i dag.