”Skal du ut å reise” spør Harald. Jeg skuler litt småsurt tilbake og lurer på hva han mener, jeg skal jo ikke reise før til mandag. Men han kjenner meg godt denne mannen, tegnene er tydelige; Skuldrene heiser seg, stegene blir raskere og hælene klakker hardere enn vanlig, svarene både muntlig og skriftlig forvandles fra små noveller til oneliners. Smilet er blitt en sammenbitt tanngard. Det verker faktisk litt i kjeven også, men det vet han jo ikke. Stressnivået øker like fort som avreisedag nærmer seg. Men Harald har kuren. En hverdagsbetraktning fra presseverden får kjeven fra krampe til latterkrampe og skuldrene mykes opp og faller på plass i normal høyde. Min herlige kollega passer på at jeg får i meg mat, at jeg ikke blir stresset, lytter når jeg er opprørt og er min lojale ridder i tykt og tynt. Gode kollegaer gjør at jeg gleder meg til å gå på jobben hver dag.
Og i morgen kommer Karin……
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar