Hvorfor er det sånn?

Jeg har gruet meg så forferdelig til denne dagen, og når den er over så lurer jeg på hvorfor?

Gode kollegaer

”Skal du ut å reise” spør Harald. Jeg skuler litt småsurt tilbake og lurer på hva han mener, jeg skal jo ikke reise før til mandag. Men han kjenner meg godt denne mannen, tegnene er tydelige; Skuldrene heiser seg, stegene blir raskere og hælene klakker hardere enn vanlig, svarene både muntlig og skriftlig forvandles fra små noveller til oneliners. Smilet er blitt en sammenbitt tanngard. Det verker faktisk litt i kjeven også, men det vet han jo ikke. Stressnivået øker like fort som avreisedag nærmer seg.

Men Harald har kuren. En hverdagsbetraktning fra presseverden får kjeven fra krampe til latterkrampe og skuldrene mykes opp og faller på plass i normal høyde. Min herlige kollega passer på at jeg får i meg mat, at jeg ikke blir stresset, lytter når jeg er opprørt og er min lojale ridder i tykt og tynt. Gode kollegaer gjør at jeg gleder meg til å gå på jobben hver dag.

Og i morgen kommer Karin……

Aldri en kjedelig dag....

Enda en uke er omme og mitt ambisjonsnivå om å skrive i dagboken hver dag må nok til revidering. Men nå, søndag kveld har roen lagt seg over heimen og det er tid til en liten oppsummering av de siste syv dagers hendelser.

Jeg er privilegert som har en jobb som gir meg mulighet til å treffe mange interessante og spennende mennesker, oppleve nye steder både nært og fjernt og ikke minst, lærer meg ca 100 nye saker hver dag. Denne uken var ikke noe unntak.

Ukens nye inntrykk strekker seg fra mitt aller første besøk i Chrysler bygningen hvor jeg var og hørte på fantastiske Tone Bekkestad sin presentasjon ”Innovative Solutions to the Climate Crisis”, varm kakao fra Burdick’s, ”A little night music” på Walter Kerr Theatre, dype diskusjoner om likestilling med 7 fantastiske kvinner på Jefferson Street, Brooklyn, dans med Zorro midt på 5th avenue. Jeg har lært meg hva en stud finder er, har diskutert neste års Mr. Gay over en flaske vin og verdens beste tartar, truffet verdens lengste dame (tror jeg) på Underbar, og til sist men ikke minst fått kjenne på kroppen hvor tøft det kan være å leve i New York.

Fra suksess til katastrofe, veien er kort her på Manhattan. Venner med lite barn har mistet både inntekt og hjem. Husløse fra 15. mars og har shelter som eneste utvei for boende. Forsøker så godt det lar seg gjøre med praktisk hjelp, men det strekker liksom ikke til. Dette er en den amerikanske virkeligheten vi skandinaver ikke kjenner til. Vi har et sikkerhetsnett som fanger oss opp, noe vi burde være takknemlige for. Det skjer ikke her. Suksessrike, høy inntekt, hytte og loftsleilighet, og plutselig, ingenting. Ikke engang råd til å kjøpe kartongene til å pakke sakene i. Føler meg maktesløs.

Selv klyper jeg meg i armen hver dag, bare for å sjekke om jeg er våken eller ikke. Er litt redd for å våkne opp fra mine herlig drøm, som mine venner så brutalt gjorde.

10 reasons why never leave New York

1. Barnes & Noble
2. Venti skimmed Chai – Starbucks
3. 30 USD pedicure and manicure (french)
4. Pastis
5. Veterinarian house call
6. Delivery 24-7
7. Yellow cab
8. Cheap hair products
9. Close to Mexico
10. Levi’s jeans under 50 USD

Feel free to add your reasons.

Heading of to Starbucks to get my Venti Skimmed Chai.

Are you my Valentine?

New York er i kjærlighetsrus. Er det på ordentlig, eller er det bare et kommersielt jippo?

En god venn skrev til meg; ”New York er vel fylt med røde hjerter, kjærlighet og konfekt. Er dette noe som feires seriøst? Lurer på om de fleste har det bedre i morgen, neste uke.....?” Tror ikke det, kanskje det til og med er noen som har det verre…..alle som ikke fikk noe kort, blomst, champagne eller en date.

Men jeg må innrømme at jeg synes det er litt hyggelig; røde ballonger og hjerter overalt, romantiske middagstilbud for to og blomsterbutikker som er fylt til randen av kreative og spektakulære buketter. Jentene mine som prater om sine Valentines og lykken over antall Valentine kort de har fått. Selv fikk jeg en fin bukett med gule tulipaner og en blueberry muffin. Himmelen er rosa, Empire stråler i sin Valentine prakt og en søtaktig duft; en blanding av sjokolade og roser ligger som en lett dis over Manhattan. Det er romantisk.

Men som min gode venn sier, hva med i morgen og dagene etter det?
Kanskje vi skal sørge for litt Valentine hver eneste dag……. Jeg skal i hvert fall forsøke.

Nå skal vi ut å drikke kakao og spise sjokoladehjerter.

Kick off i Austin

"Everything is big in Texas" var det første vi så på en stor poster når vi kjørte fra flyplassen i Austin på vei til hotellet vårt. Og det er det virkelig. Alt fra veisystemet, hamburgerne, bilene, hotellrommene, tequillashotsen, blomsterbukettene, den mekaniske oksen, bowlinghallene, matbutikkene og menneskene (i Texas er nesten 30 % av befolkningen overvektig), bare for å nevne noe.

Inntrykket av at alt er stort i Texas ble forsterket med noen 100 % når vi tok av fra motorveien og inn til hotellet vårt, Lost Pines. Inngangspartiet var på size med Disney skiltet i Florida, og enda et kvarter tok det å kjøre fra inngangspartiet til resepsjonen.

4 dager på Lost Pines gjorde meg stiv og støl etter all vandringen i gangene, tror det var en kilometer fra rommet mitt til resepsjon. Litt skyldes nok bowlingen, to runder på den mekaniske oksen og noen dansesteg på 6th street i Austin, the Music capital of the world, men at jeg også fikk noen mils vandring i gangene i løpet av dagene, er jeg helt sikker på.

Jeg elsker jobben min, setter pris på og har stor respekt for alle kollegaene mine. Vi har et team som inspirerer, motiverer, bygger og støtter hverandre. Er profesjonelle, delaktige, erfarne og åpne for nye muligheter. Vi har det moro og ingen tar seg selv så høytidlig. Noe følgende kommentar fra en kollega fra vårt sydligste kontor bevitner, når han treffer en kollega fra Norge for første gang. ”Å er det deg, du er mye søtere enn mailene dine”.

Min fjerde kick off med teamet er over. Vi har vært i Rio, New York, San Francisco og nå Austin. Alt fra strategiske beslutninger, til taktisk hverdags aktiviteter har stått på programmet. Denne gangen overrasket vi oss selv med å lage et glossy magazine på under 24 timer, ”What's IN what’s up”.

Så sliten så sliten og glad for at vi er ferdige, men også litt vemodig. Neste år blir det siste gangen med mitt herlige Amerikas team. Jeg er takknemlig for den fantastiske reisen jeg har vært med på og gleder meg allerede til neste år........ selv om det blir den siste.

What you see......

Vi bor på 20 gate mellom Broadway og Park. Det tar tre minutter å gå fra den ene avenyen til den andre. Denne lille spaserturen er en kulinarisk verdensomseiling. 13 restauranter er det, på vår lille gatestump. Thai, japansk, italiensk, russisk, gresk, fransk, middelhavet og den berømte Gramercy Tavern. I tillegg har vi en vinbar, sportsbar og en Champagnebar. Målet er selvfølgelig å komme seg igjennom alle stedene, før eller senere. Vi er på god vei.

Vårt første restaurantbesøk i vår nye gate, var den japanske restauranten vis a vis leiligheten vår. Litt skeptiske til å begynne med. Fredag kveld, alle andre restauranter var fulle, denne restauranten var tom. Mindre skeptiske ble vi heller ikke når vi så sushi kokken. Min gode venninne nektet plent å sitte så hun på noen måte kunne se ham. Vi satte henne med ryggen til. Han var ikke en dag under 95 år, om han hadde vasket seg de siste tretti døgnene var også noe usikkert. Men maten var god, selv om barna takket nei til tunfiskpizza. Saken varmet, og stemningen steg. Hyggelig eier også, viste stor interesse i vår lille gruppe (vel vi var jo de eneste) og var veldig nysgjerrig på hvordan vi hadde funnet frem til akkurat denne restauranten. Svaret på det var jo enkelt, vi bor i gaten.

Noe forundret ble vi vel alle når technomusikk begynte å strømme ut i lokalet. Mer forundret ble vi når vi så at musikken ble spilt av en DJ som stod litt gjemt i et hjørne. Og mest forundret ble vi, når de tre jentene som etter hvert hadde kommet og satt seg til ved baren, viste seg å ikke være jenter likevel. Det som ikke var så underlig, forstod vi da, var den vennlige vertinnens nysgjerrighet på hvordan vi hadde funnet frem til akkurat denne sushi baren. Det ble mer og mer tydelig at vi ikke var noe typisk stamklientell.

Well, this is New York and what you see is not always what you get.

Vi har vandret videre i jungelen av restauranter. Testet er den russiske; Verdens beste dessert og brød, Greske; Stemning, men dyrt 2 italienske; God Chianti vin og blaut pizza, Thai; Best og billigst, den andre sushi baren; Sofistikert sushi og sist men absolutt ikke minst, Champagne baren; Verdens største champagnemeny, vi ble til slutt kastet ut. Vi forsøker desperat å få bord på Gramercy Tavern, men der er det flere måneders venting. Og mens vi venter, har vi enda et knippe eksotiske restauranter å teste og det uten at vi behøver å ta på oss jakken engang.

Nå skal jeg lufte Zorro, som for tiden ser ut som en postmodernistisk lampe.

Seussical

Jeg husker fra jeg var liten at ved skoleavslutninger, enten det var til jul eller sommer, hadde vi opptreden. Vi sang, leste dikt, kanskje spilte på blokkfløyte eller gjennomførte et lite teaterstykke. Husker spesielt godt, kanskje det var 2. eller 3. klasse, at jeg ble kjempesur fordi jeg ikke fikk spille prinsesse. Fikk rollen som kammerpike istedenfor.

Min fantastiske mor, gjorde som hun alltid gjorde, snudde det negative til det positive. ”Kristin, det å spille kammerpike er mye viktigere, for du har mange flere replikker enn prinsessen. Bare de flinkeste får den rollen”. Og selvfølgelig trodde jeg henne, som jeg også gjorde når katten vår ”ble sendt på landet”. Min mor har også alltid sagt at mitt utstående øre er veldig sjarmerende og at jeg burde være glad for at jeg var så høy, for da rakk jeg opp til de øverste hyllene i matbutikken (jeg var da 25 cm høyere enn alle andre).

Men tilbake til skoleteateret. Alt var ganske enkelt. Noen gamle kjoler som vi fant i mamma eller mormors skap, kroner laget av papp, beste fall pyntet med glitter og gullstjerner. Kullisser og annet, kan jeg ikke huske det var noe snakk om. Vet ikke om det har med New York å gjøre, eller om tidene bare har forandret seg, men det skoleshowet jeg akkurat kom hjem fra var mer et Broadwayshow enn et enkelt skoleteater. Fantastiske kostymer, kulisser, lys og scene teknikk og trådløse mikrofoner. Over 30 barn som gjennomførte Seussical musikalen som om de aldri skulle ha gjort noe annet i hele sitt liv.

For et teamarbeid, for en selvtillit og for en herlig opplevelse dette er for barna. Når applausen ingen ende ville ta, blusset det opp i små barnekinn og mor felte en tåre.

Zorro sover, han er ferdigluftet for i dag.

Snøhetta

Spennende, men også en veldig slitsom dag. Forbereder årets store event, teamets kick off. I år blir det i The music capital of the World, Austin. Vil jo at det skal bli bra, skikkelig bra, og da må detaljene være i orden. Og detaljene holder Katarina orden på, vet ikke helt hva jeg skulle ha gjort uten henne. Selv i dag, når hun ligger hjemme og er syk, har hun kontroll.

Ellers har dagen vært fylt med kulturelt innhold, masse spennende planer for året. Med start allerede i kveld, Snøhettas vandreutstilling på Scandinavian House. Wow, Craig Dykers og Kjetil Trædal Thorsen er ikke bare blant verdens beste arkitekter, de er også world class foredragsholdere. Håper å få jobbe masse med Snøhetta fremover.

Og så dagens høydepunkt, Karin kom fra DC. Gleder meg til i morgen, lurer på hva vi skal krangle om da?

Nå sier kroppen stopp, musklene verker og øynene glipper. Gleder meg til puta. Men først skal Zorro ta meg på kveldens siste luftetur.

Jeg setter pris på deg

Mike Robbins var en av de mest lovende baseball spillerne i USA på 90 tallet. Han ble vervet til New York Yankees i 1992, men takket nei. Han valgte Stanford University. En alvorlig skade satte stopp for baseball karrieren hans i 1997.

Jeg traff Mike første gang høsten 2009 i San Francisco, etter at vårt lille team så brutalt hadde mistet en kjær kollega. Mike er en av de mest inspirerende personen jeg noen gang har truffet. Han satte ord på tankene våre, han inspirerte med sine historier og han motiverte oss til å sette pris på oss selv og andre. Han gav oss hjelp på veien, hjelp han selv søkte når livet hans ble snudd på hodet for 10 år siden. Det ble en herlig formiddag med tårer og latter.

Det er lett å klage, det er lett å finne feil, men vanskelig å rose og skryte. Hvorfor er det sånn? Blir verden litte grann bedre om vi alle forsøker å gi minst en porsjon ros per dag? Eller fortelle til minst en person hvor mye jeg setter pris på deg? Jeg tror det.

Jeg skal bli flinkere til å fortelle dere alle hvor mye jeg setter pris på dere. Ikke fordi Mike Robbins forteller meg, eller fordi tunge stunder tvinger tankene i andre baner. Men hele tiden, når jeg mener det og jeg skal ikke vente til i morgen, da kan det være for sent. Det har jeg erfart.
Jeg setter pris på masse, men dette er noe av det viktigste:
Mine herlige tre barn som gir meg styrke, motivasjon, selvtillit, kjærlighet og glede
Min mann som står ut med meg, jeg lover, det er ikke enkelt.
Mamma og Pappa som alltid er der for meg
Peter, for at aldersforskjellen aldri har vært noen hinder for vårt vennskap og søskenkjærlighet
Vennene mine som alltid gir og aldri forventer å få noe tilbake
Gode kollegaer som gjør at jeg gleder meg til å gå på jobb, hver dag.

Og hvordan vet dere at jeg mener dette. Jo, jeg rødmer. Det har Mike fortalt meg.

www.mike-robbins.com