Mike Robbins var en av de mest lovende baseball spillerne i USA på 90 tallet. Han ble vervet til New York Yankees i 1992, men takket nei. Han valgte Stanford University. En alvorlig skade satte stopp for baseball karrieren hans i 1997.
Jeg traff Mike første gang høsten 2009 i San Francisco, etter at vårt lille team så brutalt hadde mistet en kjær kollega. Mike er en av de mest inspirerende personen jeg noen gang har truffet. Han satte ord på tankene våre, han inspirerte med sine historier og han motiverte oss til å sette pris på oss selv og andre. Han gav oss hjelp på veien, hjelp han selv søkte når livet hans ble snudd på hodet for 10 år siden. Det ble en herlig formiddag med tårer og latter.
Det er lett å klage, det er lett å finne feil, men vanskelig å rose og skryte. Hvorfor er det sånn? Blir verden litte grann bedre om vi alle forsøker å gi minst en porsjon ros per dag? Eller fortelle til minst en person hvor mye jeg setter pris på deg? Jeg tror det.
Jeg skal bli flinkere til å fortelle dere alle hvor mye jeg setter pris på dere. Ikke fordi Mike Robbins forteller meg, eller fordi tunge stunder tvinger tankene i andre baner. Men hele tiden, når jeg mener det og jeg skal ikke vente til i morgen, da kan det være for sent. Det har jeg erfart.
Jeg setter pris på masse, men dette er noe av det viktigste:
Mine herlige tre barn som gir meg styrke, motivasjon, selvtillit, kjærlighet og glede
Min mann som står ut med meg, jeg lover, det er ikke enkelt.
Mamma og Pappa som alltid er der for meg
Peter, for at aldersforskjellen aldri har vært noen hinder for vårt vennskap og søskenkjærlighet
Vennene mine som alltid gir og aldri forventer å få noe tilbake
Gode kollegaer som gjør at jeg gleder meg til å gå på jobb, hver dag.
Og hvordan vet dere at jeg mener dette. Jo, jeg rødmer. Det har Mike fortalt meg.
www.mike-robbins.com
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar