Snøhetta

Spennende, men også en veldig slitsom dag. Forbereder årets store event, teamets kick off. I år blir det i The music capital of the World, Austin. Vil jo at det skal bli bra, skikkelig bra, og da må detaljene være i orden. Og detaljene holder Katarina orden på, vet ikke helt hva jeg skulle ha gjort uten henne. Selv i dag, når hun ligger hjemme og er syk, har hun kontroll.

Ellers har dagen vært fylt med kulturelt innhold, masse spennende planer for året. Med start allerede i kveld, Snøhettas vandreutstilling på Scandinavian House. Wow, Craig Dykers og Kjetil Trædal Thorsen er ikke bare blant verdens beste arkitekter, de er også world class foredragsholdere. Håper å få jobbe masse med Snøhetta fremover.

Og så dagens høydepunkt, Karin kom fra DC. Gleder meg til i morgen, lurer på hva vi skal krangle om da?

Nå sier kroppen stopp, musklene verker og øynene glipper. Gleder meg til puta. Men først skal Zorro ta meg på kveldens siste luftetur.

Jeg setter pris på deg

Mike Robbins var en av de mest lovende baseball spillerne i USA på 90 tallet. Han ble vervet til New York Yankees i 1992, men takket nei. Han valgte Stanford University. En alvorlig skade satte stopp for baseball karrieren hans i 1997.

Jeg traff Mike første gang høsten 2009 i San Francisco, etter at vårt lille team så brutalt hadde mistet en kjær kollega. Mike er en av de mest inspirerende personen jeg noen gang har truffet. Han satte ord på tankene våre, han inspirerte med sine historier og han motiverte oss til å sette pris på oss selv og andre. Han gav oss hjelp på veien, hjelp han selv søkte når livet hans ble snudd på hodet for 10 år siden. Det ble en herlig formiddag med tårer og latter.

Det er lett å klage, det er lett å finne feil, men vanskelig å rose og skryte. Hvorfor er det sånn? Blir verden litte grann bedre om vi alle forsøker å gi minst en porsjon ros per dag? Eller fortelle til minst en person hvor mye jeg setter pris på deg? Jeg tror det.

Jeg skal bli flinkere til å fortelle dere alle hvor mye jeg setter pris på dere. Ikke fordi Mike Robbins forteller meg, eller fordi tunge stunder tvinger tankene i andre baner. Men hele tiden, når jeg mener det og jeg skal ikke vente til i morgen, da kan det være for sent. Det har jeg erfart.
Jeg setter pris på masse, men dette er noe av det viktigste:
Mine herlige tre barn som gir meg styrke, motivasjon, selvtillit, kjærlighet og glede
Min mann som står ut med meg, jeg lover, det er ikke enkelt.
Mamma og Pappa som alltid er der for meg
Peter, for at aldersforskjellen aldri har vært noen hinder for vårt vennskap og søskenkjærlighet
Vennene mine som alltid gir og aldri forventer å få noe tilbake
Gode kollegaer som gjør at jeg gleder meg til å gå på jobb, hver dag.

Og hvordan vet dere at jeg mener dette. Jo, jeg rødmer. Det har Mike fortalt meg.

www.mike-robbins.com

Mamma, se den søte valpen i vinduet.

”Mamma, jeg er så glad for at du er så impulsiv” sier min yngste samtidig som hun klemmer meg så jeg nesten mister pusten. Jo, det stemmer det, jeg er nok ganske impulsiv. Og kombinert med et glass rødvin så forsterkes denne egenskapen reelt. Dyrt har det blitt med årene også……

Men hva skal man gjøre når han sitter der, i vinduet, med store bedende øyne. Fornuften har tatt ferie. Glemt er ”jeg skal aldri ha hund igjen”, glemt er også at både gemalen og jeg er allergiske. Jeg ser bare en liten vrengt polvott, store brunsvarte bedende øyne og stjernene i øynene til min yngste datter, samtidig som hun sier ”Jeg lover å gå ut med ham hver eneste dag”.

Den eneste som hadde vage, men likevel bestemte innvendinger, var min mann. Rødvin, ”windowshopping” og kreditkort er ikke den helt optimale kombinasjonen når man går til anskaffelse av en hund, syntes han. Min mann er klok. ”Jeg lover….” varte ikke lenge og jeg er stadig ute og reiser. Min mann har fått et stort ansvar, han så at det kom.

Men vi har blitt stolte eiere av en liten, søt, morsom og lærevillig valp. Selv bestemor og eldstemann har lagt sin elsk på ham. Og takk og lov for ”Shih-Tzu for dummies”. Uten den hadde vi nok fremdeles kalt rasen for Sushi. Av alle mine impulsive handlinger tror jeg dette er den jeg er mest glad for, selv om jeg synes tatoveringen min er fin også.

Nå skal Zorro ta meg med på kveldens siste luftetur, og så er helgen over.

Den "perfekte" mors bekjennelse....

Søndag morgen, solen skinner, fremdeles kaldt i New York. Er akkurat ferdig med å rydde opp i CD samlingen etter festligheter forrige helg (den festen blir en egen story). Finner noe jeg har lett etter i nesten 4 år, CD’en med private brev og bilder fra 2004 som jeg trodde hadde gått tapt. Overlykkelig når jeg finner bildene fra feriene i Frankrike, Italia og Kroatia. Får tårer i øynene når jeg går igjennom det flotte skolearbeid barna gjorde i 5 og 8 klasse. Lurer litt på hvorfor jeg har begynt å jobbe i staten når jeg ser kopi av bonusutbetalingene fra tidligere arbeidsgivere. Og flirer når jeg leser julebrevet til familie og venner fra 2004, husker det som det var i går.

Den “perfekte” mors bekjennelse (En annerledes julehistorie)

Bråvåkner, det er lørdag morgen. Strekker meg etter mobilen for å sjekke hva klokken er, den er 09.00. For sikkerhet skyld har jeg satt den på lydløs, det hender at feststemte venner ringer for å fortelle hvor fantastisk morsomt de har det sene nattetimer. Er fremdeles litt “døgnvill” etter et par dagers jobb i Oslo inklusive julebord. En gnagende følelse i magen forteller meg at det er noe jeg har glemt. Hva kan det være? Jobb? Nei det er ikke det, drar ikke til London før i morgen? Håndballtrening? Nei, vi har flyttet treningen til fredager. Eller er det match i dag? Ja det er det. Nei forresten, spretter opp, henter PC’en og kobler meg opp på nettet. JULEMARKED står det i stor skrift på en av mailen fra klasseforeldrene i 5B og 8C. Mailen inneholder følgende instrukser:

Hver elev (baker med foreldres hjelp, ett av følgende alternativ):
1 bolledeig (f.eks. se baksiden på melpakken, 48 st)
1 deig lussekatter
4 formkaker
4 sjokoladekaker
Små julekaker
Eget alternativ

Pakk i plastposer (dekorer gjerne med rødt julebånd eller lignende):
5 store boller i hver pose (alternativt flere mindre) eller 1 formkake i hver eller 1 sjokolade kake i hver eller en passe stor pose med små julekaker.
Pris 20 kroner pr. pose
Og husk, oppmøte klokken ti.

Og for denne familien, gjelder dette ganger to.

Vekker en etter en, tre til sammen. Tenåringen trenger et glass kaldt vann i hodet for å det hele tatt våkne. Ingen frokost, rett i bilen. Klokken 09.50 slenger jeg barna av ved julemarkedet, de eldste får ta hand om den minste, selv løper jeg til bakeren. ”1 kg. småkaker takk”. Sum: 110 kroner. Løper videre til Vivo. Kjøper stekeposer (fungerer utmerket som folie innpakning), røde pakke bånd, stjerne og nisse klistremerker, 2 formkaker og 2 sjokolade kaker. Sum: 363 kroner.

Setter meg i bilen som blir min midlertidige arbeidsplass og setter i gang det kreative arbeidet. Pakker ut kaker fra originalpakken, putter dem inn i stekefolien, klistrer på gullstjerner og nissegubber og avslutter verket med en flott sløyfe av rødt julebånd. Fortsetter prosedyren med kiloen av småkaker. Klokken er 10.15, løper av gårde til torget hvor julemarkedet er, ganske stolt over de fantasifulle kreasjonene. Kakeposene utmerker seg på salgsbordet. Det viskes ”hvordan får hun det til, stadig på reisende fot, aldri hjemme verken hun eller mannen, de stakkars barna har nok gjort det selv…..!?”
Stolt ser jeg de ti julefine pakkene på barnas bord bli solgt FØRST. Jeg har klart det i år igjen, koste hva det koste vil. Klassene er fornøyde, de ti pakkene gir en omsetning på totalt 200 kroner. At jeg selv har lagt ut 473 kroner bryr jeg meg mindre om. Jeg har fremdeles hederen i behold.

God jul!

Har det egentlig skjedd noen endring fra 2004, bortsett fra at julekakene i de fint pyntede posene er byttet ut med doughnuts fra Donkin'? Egentlig ikke, jeg strever fortsatt med å være den "perfekte" mor.

Nå skal jeg lufte hunden.

Kaldt i New York og hull i hjertet

Kaldt som tusan. 10 minus grader. Stille i huset. Alene for første gang på det jeg kan huske. Tid til å reflektere alt som har skjedd siste uke. 3 dager i DC, med ministerbesøk, møter, mottagelser hos vår strålende ambassadør, Et Dukkehjem på 30 minutter og state of the union address, Obama er magisk. Grete Faremo er en kvinne å se opp til, og Trond Giske har talegaven i orden, men han burde smile mer, han er kjekkere da. Men det beste med Washington er all latteren og de vennskaplige kranglene med Karin, når hun ikke øver på luftblokkfløyten sin.

Og så kom den forferdelige samtalen fra Jarl. Vår alles herlige, omtenksomme, varme, sprudlende Frode omkom i en tragisk helikopterulykke. Ufattelig, ubeskrivelig, tårer. Det er bare 4 måneder siden vi hadde minnegudstjeneste for Christine. Hun var ombord på Air France flyet fra Rio. Vi bestemte da, i september, at sørgeperioden var over. Vi skulle tenke på henne med et smil om munnen, ikke tårer i øynene. Nå ligger sorgen tungt over oss igjen. To livsglade sjeler, brutalt tatt vekk fra oss. Har vært veldig sint på Gud denne uken.

Fremdeles bare morgen, ser fram i mot enda en strålende dag i New York, New York. Selv om det er kaldt og det er gjennomtrekk i hjertet mitt . Vi hører sammen, New York og jeg.