Seussical

Jeg husker fra jeg var liten at ved skoleavslutninger, enten det var til jul eller sommer, hadde vi opptreden. Vi sang, leste dikt, kanskje spilte på blokkfløyte eller gjennomførte et lite teaterstykke. Husker spesielt godt, kanskje det var 2. eller 3. klasse, at jeg ble kjempesur fordi jeg ikke fikk spille prinsesse. Fikk rollen som kammerpike istedenfor.

Min fantastiske mor, gjorde som hun alltid gjorde, snudde det negative til det positive. ”Kristin, det å spille kammerpike er mye viktigere, for du har mange flere replikker enn prinsessen. Bare de flinkeste får den rollen”. Og selvfølgelig trodde jeg henne, som jeg også gjorde når katten vår ”ble sendt på landet”. Min mor har også alltid sagt at mitt utstående øre er veldig sjarmerende og at jeg burde være glad for at jeg var så høy, for da rakk jeg opp til de øverste hyllene i matbutikken (jeg var da 25 cm høyere enn alle andre).

Men tilbake til skoleteateret. Alt var ganske enkelt. Noen gamle kjoler som vi fant i mamma eller mormors skap, kroner laget av papp, beste fall pyntet med glitter og gullstjerner. Kullisser og annet, kan jeg ikke huske det var noe snakk om. Vet ikke om det har med New York å gjøre, eller om tidene bare har forandret seg, men det skoleshowet jeg akkurat kom hjem fra var mer et Broadwayshow enn et enkelt skoleteater. Fantastiske kostymer, kulisser, lys og scene teknikk og trådløse mikrofoner. Over 30 barn som gjennomførte Seussical musikalen som om de aldri skulle ha gjort noe annet i hele sitt liv.

For et teamarbeid, for en selvtillit og for en herlig opplevelse dette er for barna. Når applausen ingen ende ville ta, blusset det opp i små barnekinn og mor felte en tåre.

Zorro sover, han er ferdigluftet for i dag.